Å ta seg i kragen

Jeg har en urokkelig tro på rådet "Ta deg sammen", og benytter enhver anledning til å fortelle folk at det er det de bør gjøre. Dessverre er det altfor få som forstår hvor brukbart dette rådet faktisk er. Når jeg klapper en gråtende, nedbrutt klump kameratslig (og litt beklemt) på skulderen og sier "Ta deg sammen nå", så er det svært få som tar det til seg. De fleste blir desto mer nedbrutte (og hvis jeg legger til "Ta en runk og kom over det i stedet" har det, som nevnt tidligere, hendt at man har slått meg med en paraply). Men dette er faktisk det beste rådet jeg noensinne har fått, og dermed også det beste jeg har å gi videre. Hadde det ikke vært for at en skummel men fantastisk dame, som så ut som en frosk og aldri smilte, rolig fortalte meg at: "Danielle, det eneste du kan gjøre er å ta deg sammen. Livet gjør vondt og kommer alltid til å gjøre det, og det beste du kan gjøre nå er å bare bite det i deg. Skjerp deg, du vet bedre enn dette her." så hadde jeg nok fortsatt vært en nedbrutt, gråtende pøl, med leverskader og en sykelig fascinasjon for døden. Nå gjør ikke nyrene mine vondt når jeg står opp lenger, og livet mitt er kjedelig, men det finnes i det minste mer stabile ting i det enn øl og mislykkede selvmordsforsøk. Jeg sier ikke at hvis man bare tar seg sammen så ordner alt seg sporenstreks, men hvis man tar seg en runk og kommer over det, så har man faktisk kommet veldig langt på vei. Det er lett å kjøre seg fast, men det er faktisk ikke verre enn at man reiser seg og går ut av grøfta.

(Men det er jo mildt ironisk at det beste psykiatrien har gjort for meg er å fortelle meg at livet ikke kommer til å bli noe bedre, og at det beste man kan gjøre er å bite det i seg).