Those Kodak moments we had thinking ´bout suicide and death

Jeg forventer ikke at noen skal forstå hvorfor jeg savner det så inderlig, for det er vel ganske rart egentlig. Men det er som om noen har skjært ut en bit av huden min med tapetkniv og det aldri vil begynne å gro. Det som var mine mennesker, mine folk, med internvitser og backammonspilling og alt som hører med, de finnes ikke mer. Det som etterhvert ble hjemme, selv om det besto av kalde, hvite vegger og pedagogiske gardiner (de verste av sitt slag), forsvant.

Det blir høst, det blir vinter, jul og til sist vår, og plutselig en dag så er hele den verdenen du har eksistert i, den luften du har pustet, og de trappene du har løpt i, plutselig er hele den verdenen borte. Som å flytte hjemmefra og ut i den store verden uten å noengang få komme på søndagsmiddag hos foreldrene dine igjen. Først var det helt greit, litt rart, men greit, men etterhvert som tiden har gått har hullet bare blitt større, og ikke mindre, slik jeg forventet.


Det var som regel ikke hyggelig eller fint å være der, men jeg sitter likevel igjen med en god håndfull av Those Kodak Moments, og hvordan skal jeg kvitte meg med dem? Hvordan skal jeg kvitte meg med drageflyvning og vaniljefromasj og Trival Pursuit og Gudfaren i smug hele natten? Jeg ble jævla glad i menneskene mine, og jeg tror i det minste at de ble litt glad i meg også. Nå er de noen andres mennesker, og jeg har ikke noe sted å gjøre av meg.