Og plutselig, akkurat når jeg hadde sluttet å tenke på henne satt hun på bussen igjen.
-Pappa sitter der borte
sier hun.
-Jaha
sier jeg.
-Hvorfor sitter du på den bussen her?
-Fordi jeg har begynt på ny skole
-Åja
sier jeg.
Også går hun for å fortelle faren sin om meg, og jeg tenker på hvordan hun bare dukket opp ved siden av meg på bussholdeplassen den første gangen, hun spurte om jeg også var syk, i og med at jeg ikke hadde noe hår, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til det. Så hadde hun vært borte en lang stund, og jeg, pessimistisk som jeg er, regnet med at hun var død. Og nå satt faren hennes der og gjorde meg veldig nervøs. Jeg liker ikke foreldre, jeg er ikke flink med barn, og enda dårligere med foreldre. Vi hadde snakket om filmer og vennene hennes og middag, og det hadde gått overraskende greit, men nå følte jeg meg ute av trening. Og nå var hun her igjen. ”Nå skal jeg gå av” sier hun, og tar på seg en underlig rosa klump av en lue.
-Jaja
svarte jeg.