Herregud mann, jeg er ikke skapt for å tas alvorlig

Jeg tror ikke jeg har sagt noe seriøst siden jeg lå i mors liv, men det var i dag jeg innså det. Jeg har blitt for ironisk for verden. Her om dagen sa jeg at fra nå av kom jeg til å nekte å ha eurytmi uten å få ha på drakt, og jenta ved siden av meg tenkte ikke et sekund at jeg mente det som en spøk, hun så bare livredd ut. Ingen lo når jeg sa jeg heller ville drikke et melkeglass med plumbo enn å høre den neste låta det fryktelige bandet hadde kokt i hop. Og da jeg proklamerte høyt for NU-jenta at Hitler var det beste som hadde skjedd verden siden hjulet, så hun på meg som om jeg var fra verdensrommet. Men det var ikke før jeg snakket om min fiktive sosiale angst i dag, og han spurte om det var lenge siden jeg hadde fått den diagnosen, og at det måtte være tøft, at jeg skjønte det: Ingen forstår humoren min mer, folk tror rett og slett jeg er gal. Og samtidig, de gangene jeg prøver meg på komplimenter blir folk fornærmet og tror jeg er bitende ironisk. Jeg kan jo ikke vinne!

Det eneste jeg liker bedre enn ironi (av den gode typen, ikke av typen "Saklig det 'a", som forvirret foreldre så lenge), er når man er ironisk uten å vise det med hverken stemme eller kroppsspråk. Men det setter folk helt ut, og selv folk som kjenner meg godt ser ikke ut til å venne seg ordentlig til det. For siste gang: Hva enn du gjør, aldri ta det Danielle sier alvorlig!