Min grandtante

Min grandtante er fransk og enda lavere enn meg. Da jeg var liten var jeg livredd henne, og trodde hun var en heks, og jeg skjønner godt hva det var jeg var redd for. Hun har noe ved seg, noe langt bak i øynene, som bare ligger der og ulmer. Noe vakkert og utenomjordisk og lurt, hun virker alltid så lur, som om hun vet ting ingen andre i hele verden forstår.
Jeg vet ikke om jeg tillegger henne noe hun ikke har fordi jeg er en tåpelig romantiker, og vil at alle jeg liker skal være som hentet ut av Goethes univers, eller om det jeg ser virkelig er der, men det virker på meg som om hun hever seg over hele sin eksistens, hele verden og alle ynkelige mennesker som bosetter den. Ikke på en arrogant og falsk og ironisk måte slik meg selv, men på en, ja hva skal jeg si, Moder Jord aktig måte. Som om hun har levd og sett og forstått, forstått såpass mye at hun vet å holde det for seg selv.

Måten hun går på, måten hun snakker på, alt er så stolt, så fransk, men likevel høflig og ydmykt. Hun er så liten, vever, vever er den beste måten å beskrive henne på, hun skjuler så godt dette ulmende og gudommelige, men likevel, det er der. Hun kommer med tåpelige franske utrop som "Hoppla!" og "O lalala" og det gjør meg, utrolig nok, ikke pinlig berørt. Også lager hun verdens beste fruktsalat, helt siden jeg var liten har jeg drømt om den fruktsalaten, og det var nok den som fikk meg til å tenke at hun kunne ikke være heks, i hvertfall ikke en slem heks, og hvis hun mot formodning var slem så gjorde det ingen verdens ting, for å spise denne fruktsalaten var som å spise stjerner. Det høres banalt ut, men det var virkelig det. Hun må ha puttet mye sprit oppi.