Jeg tror ikke at det var all hasjisen som var skyld i at det føltes som om jeg ble en vannpytt, rennende nedover sofaen og utover gulvet, det var heller en spesiell stemning som oppsto den kvelden, noe jeg aldri har klart å gjenskape. Det hang en søtlig eim av melankoli i gangen, men videre inn i de andre rommene ble det til noe trygt, noe loddent og med store øyne. Det var ingenting som bare var luft, alt var fullt av følelser og ord og tanker, og melankolien hang der som en litt lubben mann i trenchcoat, glidende og unseelig, mens koseligheten lå å malte på gulvet og var en fet katt. Og disse to helt forskjellige stemningene, de ble en fusjon, for en gangs skyld utfylte de hverandre perfekt, og de fylte lungene og hele kroppen min, pumpet seg rundt i arteriene og sprengte seg ut av føttene mine. Det var da jeg merket at jeg ble til vann, dryppende, sprellende og litt perpleks. Det drypper. Jeg finnes ikke mer, det drypper.Vann kan være så rart å ta på noen ganger.

Plipp

Plopp.