Fyllereligiøs

Jesus døde ikke på korset for mine ugjerninger. Jeg vil være min egen frelser, min egen martyr. Jeg vil være engelen og djevelen, St. Peter og Lucifer. Hvordan jeg kan skrive slike ord, hvordan kristdommens guder sniker seg inn i meg og gjemsøker meg i søvne, det er et mysterium. Hvordan en uttalt ateist så lett kan miste sin fornuft, så lett gi seg hen til religionens tveeggede sverd, hvorfor har man ikke lenger kontroll på sitt eget hode?!? Så fort man løsner på jerngrepet om hjernen lurer det seg inn, tankene om gud, og synd og frelse og død. Disse gudene spiller et skittent spill, den frie viljen er slettes ikke så fri som man vil ha det til. Hvis den var det ville jeg ikke selv kunne bestemme at disse tingene skulle la meg være i fred? Hadde jeg levd i en bok kunne jeg ha hyttet med neven opp mot himmelen og forbannet gud, men dessverre er jeg et virkelig menneske. Selv min egen, trofaste hjerne har de vendt i mot meg! Og for hvilken grunn? Vil jeg ikke bare være enda en fortapt sjel? Enda et forpint legeme til helvetes porter?

Men jeg tror uansett ikke det spiller noen rolle, for om jeg dør i en seng av synd og sæd og blod, korsfestet av øyeblikkets gledesrus og gjennomboret av verdenstyggelighet, eller om jeg dør som en ren og pietistisk asket, om jeg roper til Herren i dødskrampen, alene og på knærne, og i armene på min frelser, så vil jeg likevel stå for hver eneste synd jeg noensinne har begått.