Husk døden

Sist onsdag opplevde jeg og 50 andre mennesker noe aldeles vidunderlig. At disse femti andre ikke synes det de opplevde var like vidunerlig som meg skal man slettes ikke se bort i fra, men jeg tror det var veldig få i salen som var misfornøyde. Memento Mori er en fantastisk blanding av nydelig musikk, trist lyrikk og enkel estetikk. Helt i begynnelsen var jeg skuffet, det virket ikke som om forestillingen ville leve opp til forventningene mine, danserne virket kunstige og koreografien banal. Men før fem minutter har gått er jeg henrykt, og blir mer og mer overveldet ettersom minuttene går.

Søvli Edvardsen har samlet sammen et knippe talentfulle mennesker og resultatet er en usedvanlig raffinert og undrende forestilling. Den yngste av danserne, Loan Tp Hoang, er herlig barnslig og energisk, og uten å sakke akterut en eneste gang. Hun viser oss den barnlige naiviteten man har en tendens til å savne så levende og gledesfylt at det er umulig å ikke kjenne seg svevende rundt i rommet Ulla-Mari Brantenberg, Ellen Kjellberg, Monna Tanberg og Edith Roger er så såre og ulidelig vakre at jeg får tårer i øyekroken bare av å tenke tilbake på forestillingen. Musikerne gjør en utmerket jobb, det samme kan sies om lysdesignen og kuliss- og kostymeansvarlig. Og tekstene! Det blir proklamert klump i magen-framkallende dikt, og denne kvelden gikk det virkelig opp for meg at lyrikk er til for å leses høyt, det trenger en stemme som tolker det for at man skal klare å forstå det. Dikt som jeg før har sett på som tåpelige og litt meningsløse fikk en helt ny betydning når disse majestetiske, gamle damene formet ordene. Bare koreografien og musikken er sammen knallsterk, og når det hele toppes med ettertenksom poesi blir det hele vidunderlig melankolsk, lykkelig og tragisk på samme tid. I løpet av de 70 minuttene forestillingen varer får vi høre både høylytt latter og mer diskré snufsing fra salen. Og det er kanskje denne vekslingen mellom det triste og det komiske, det rolige og det ville, som er forestillingens styrke. Her formidles det fortvilelse, men først og fremst håp, det filosoferes rundt døden, men det er livet som blir det viktige.

Koreografien veksler mellom det barnslige, det rolige og det aggresive. Mange bevegelser er gjennomgående for hele stykket, repitisjon er et nøkkelord. Estetikken er helt utrolig. Sjelden har en norsk koreograf overveldet meg på denne måten.

"Når som helst kan alderen din stramme rundt brystet, som en kjole sydd til noen andre"