Store barn

Vennene jeg alltid har hatt, som var barn da vi ble kjent, har blitt store. Jeg merket aldri noe til det underveis, men plutselig er de blitt så sinnsykt flinke, talentfulle, unge og lovende! Og jeg, like gammelmodig og veslevoksen som jeg alltid har vært, blir stolt og rørt og samtidig får jeg litt prestasjonsangst. Og enda er det ingen som har tatt ordentlig fatt på livet engang, vi er fortsatt bare unger (selv om jeg føler meg som om jeg har fylt 85 allerede). Rart at vi skulle havne inn i denne kunstnerklisjeen nesten alle sammen forresten.

Jeg skal reise rundt i Øst-Europa i en måned som nærmer seg lynfort, men jeg har ingen penger. Og jeg har allerede lånt alle pengene det er å låne (uten å skjønne hvordan jeg skal få betalt dem tilbake), jeg har har jobbet alle jobbene jeg tror jeg kan få (uten at det hjalp noe særlig), og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Så jeg låser meg inn i kjelleren på skolen med saksofonen, og tenker på helt andre ting.

Nærmere
enda nærmere
kom, skal jeg trykke deg tett inntil meg
huden min suger seg til din
mine nervetråder slynger seg rundt dine,
knyter seg fast
mitt hjerte gror inn i ditt hjerte

Nærmere, enda nærmere
med nål og tråd syr vi hendene våre sammen
kom, jeg skal spise deg levende
kom, jeg skal skremme deg i søvn

-Sten Morten Andersen

Jeg prøver å forklare
hjertet mitt de rasjonelle
og åpenbare
tingene
som at tiden
leger (nesten)
alle sår
og at
det de kaller kjærlighet
bare er
en kjemisk reaksjon
i hjernen, men
dette dumme hjertet
egentlig bare en klump
av blod og vev
ser ikke ut
til å
ville
høre.

Jeg har begått få dikt i løpet av livet (heldigvis), og de få som finnes liker jeg svært dårlig å finne igjen senere. Dikt er en vanskelig form som få behersker, og som lett blir temmelig banal. Men jeg fant dette i en gammel silkebok, og jeg kan ikke noe for at jeg fortsatt liker det ganske godt.

Det er i grunnen synd at han er så fucka i hodet. Han er jo egentlig en hyggelig fyr.

Litt om alt

Jeg er så full av ingenting for tiden at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, det er en så vanvittig paradoksal følelse, og jeg vet ikke helt hvordan man takler sånt. Det er en slags euforisk melankoli, det er ikke savn, men det er noe som mangler likevel. Jeg driver å skriver et stykke som jeg tror kan bli jævla bra, men jeg skjønner ikke hva det handler om eller hva jeg driver med. Det føles som å være kronisk stein (og jeg liker det litt). Jeg er full av selvtillit, men jeg bruker det ikke til noe.

Facebook

Dette visste jeg ikke. Kan jo ikke gå hen og melde meg ut, jeg har blitt så sinnsykt avhengig, men herregud, det er skumle greier.

Mye

Mahlers 8. symfoni er poplulært kalt "De tusenes symfoni", av den grunn at det på førsteoppførelsen var over 1000 musikere som deltok, 171 musikere og 858 sangere. Symfonien krever to blandede kor, et guttekor, åtte sangsolister, og er kjempeorkester, som blant annet inneholder orgel og mandolin. Trivia som gjør at det kribler litt i magen min.

Jeg er drita full og jeg innser det at jeg virkelig elsker livet mitt, jeg har penger til en flaske vin når jeg trenger det, jeg har alle de vennene jeg trenger, ny luftrenser og god dyne.

Music for one apartment and six drummers

Denne filmen har jeg vel faktisk lett etter i årevis, klarte ikke for mitt bare liv å huske hva den het. Tusen takk Ida, fant den via det lille eventyret du postet.

Jeg har da faktisk blitt så allergisk at jeg har sett meg nødt til å benytte meg av et slikt et, det såkalte Nesehornet. Dette er noe min mor til støtt og stadighet anbefaler meg å ta i bruk, et tilbud jeg (av åpenbare grunner) har takket høflig nei til. Men det var ikke så ille.

The Mini Bottle Gallery

Hver gang jeg går til jobben (som jeg forøvrig sa opp i går, men det er en annen historie) går jeg forbi The Mini Bottle Gallery. Det gjør meg litt småirritert hver gang, for jeg kan ikke for mitt bare liv se behovet for et slikt museum. Et søk på nettet viser at "The Mini Bottle Gallery fikk "high score" fra Tv Norge i en museumskåring" (Allers nr 45 2006). Uten å på noen måte trekke Tv Norges dømmekraft i tvil: Er det bare meg som synes en utstilling av små flasker virker litt meningsløs? Hvem faen kunne tenke seg å besøke et slikt museum? Og sist men ikke minst; hvilken obskur rikmann har tatt seg råd til å åpne noe så tåpelig, og hvem i all verden gav ham ideen? Personen må jo være rik, da jeg nekter å gå med på at det er mye penger å hente i museumsvirksomhet generellt, småflasker spesielt (som vel må kunne regnes som en temmelig smal nisjé, også i museumsverdenen). Det mest irriterende er dog logoen. For de som ikke har sett den forestiller den en lystig, lubben flaske med flosshatt som kork, som nonchalant sjonglerer mindre flasker mens han smiler overdrevent.

Konsepter av fare og sorg

Noen ting gjør mer vondt enn andre ting, og når noe er så ubehagelig at du ikke klarer å tenke på det uten å begynne å gråte og bli slått ut av apati, da tror jeg det er best å fortrenge det. Ikke for godt altså, det sier jo seg selv at ikke det er spesielt sunt, men enn liten stund, til man har fått det såpass på avstand at man kan plukke det fra hverandre og sakte men sikkert få bit etter bit til å forsvinne. Man trenger en viss distanse for at ikke denne dissekeringen skal sluke opp hele livet. Uansett hvor hardt man fortrenger vil det likevel bli liggende litt, og hvis man er bevisst på dette, så kan man bearbeide det lille først, og sakte men sikkert plukke det hele fra hverandre og pusle livet sitt på plass. Problemet er at det er så utrolig deilig å fortrenge, og så vrient å ta fatt på arbeidet med disse idiotiske ubehagelighetene. Akkurat nå virker det som en uoverkommelig oppgave.

Banaliteter som må ut

Det skulle jo være oss to, alltid, resten av livet, oss to og barn med rare navn i et hus som knirket, som fortrinnsvis befant seg i Telthusbakken, men andre hyggelige gater med hyggelige hus skulle også bli vurdert. Han holdt liv i meg mye lenger enn jeg tror han vet, han var det eneste som virket meningsfullt i livet mitt, for jeg er en håpløs romantiker som lever for klisjeer, og skal jeg først være forelsket skal det være i god gammeldags Hamsun-stil. Jeg er ikke særlig glad i livet mitt, jeg har på en måte aldri vært nært knyttet til det. Det har alltid vært en merkelig distanse mellom livet mitt og meg. Men det var aldri noen distanse mellom ham og meg, han sov under huden min, inne i øyenene mine og bak hjernen min, vadet rundt i blodet mitt og gikk tur i ryggmargen min.

«Jeg har ikke tid til å ha deg i livet mitt mer for jeg skal bli kunstner». Hallo?! Jeg er en idiot. Jeg velger selvkritikken som aldri slutter, et instrument jeg ikke behersker, jeg velger søvnløshet og ensomhet framfor min aller beste venn, som aldri blir borte og aldri er sur i mer enn en time, som vet om all dritten, alt slagget inne i meg, men som liker meg likevel. Jeg velger bort Sister Act, engelsk øl, turer og sprettball til fordel for et univers med bare meg i, hvor jeg aldri blir fornøyd, og dette føles utmerket og grusomt på samme tid, men aller mest det siste. Jeg velger å være trist framfor å være glad, fordi jeg paradoksalt nok tror at det er det det første som i lengden vil gjøre meg mest tilfreds.

John Donne igjen

Go and catch a falling star,
Get with child a mandrake root,
Tell me where all past years are,
Or who cleft the devil's foot,
Teach me to hear mermaids singing,
Or to keep off envy's stinging,
And find
What wind
Serves to advance an honest mind.
If thou be'st born to strange sights,
Things invisible to see,
Ride ten thousand days and nights,
Till age snow white hairs on thee,
Thou, when thou return'st, wilt tell me,
All strange wonders that befell thee,
And swear,
No where
Lives a woman true and fair. If thou find'st one, let me know,
Such a pilgrimage were sweet;
Yet do not, I would not go,
Though at next door we might meet,
Though she were true, when you met her,
And last, till you write your letter,
Yet she
Will be
False, ere I come, to two, or three.

Jeg tror ikke at word verification egentlig er på grunn av spam, men for å forhindre at fulle folk ikke renner ned nettet med tåpelig kommentering og blogging i fylla. Jeg vil ha word verification på livet.

Nostalgi

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om nostalgi. På prinsipp er jeg motstander av det. Jeg mener at man skal rive ned fortiden og det gamle, for å hele tiden gi rom til det nye og uoppdagne. Problemet er bare det at jeg er det mest nostalgiske mennesket jeg vet om. Jeg bader i nostalgi, svømmer rundt og heller det i meg. Og jeg ville ikke gitt bort nostaligen for alt i verden, jeg og nostalgien utfyller hverandre, lever sammen i stille harmoni. Det er det perfekte parforhold.

Å ta seg i kragen

Jeg har en urokkelig tro på rådet "Ta deg sammen", og benytter enhver anledning til å fortelle folk at det er det de bør gjøre. Dessverre er det altfor få som forstår hvor brukbart dette rådet faktisk er. Når jeg klapper en gråtende, nedbrutt klump kameratslig (og litt beklemt) på skulderen og sier "Ta deg sammen nå", så er det svært få som tar det til seg. De fleste blir desto mer nedbrutte (og hvis jeg legger til "Ta en runk og kom over det i stedet" har det, som nevnt tidligere, hendt at man har slått meg med en paraply). Men dette er faktisk det beste rådet jeg noensinne har fått, og dermed også det beste jeg har å gi videre. Hadde det ikke vært for at en skummel men fantastisk dame, som så ut som en frosk og aldri smilte, rolig fortalte meg at: "Danielle, det eneste du kan gjøre er å ta deg sammen. Livet gjør vondt og kommer alltid til å gjøre det, og det beste du kan gjøre nå er å bare bite det i deg. Skjerp deg, du vet bedre enn dette her." så hadde jeg nok fortsatt vært en nedbrutt, gråtende pøl, med leverskader og en sykelig fascinasjon for døden. Nå gjør ikke nyrene mine vondt når jeg står opp lenger, og livet mitt er kjedelig, men det finnes i det minste mer stabile ting i det enn øl og mislykkede selvmordsforsøk. Jeg sier ikke at hvis man bare tar seg sammen så ordner alt seg sporenstreks, men hvis man tar seg en runk og kommer over det, så har man faktisk kommet veldig langt på vei. Det er lett å kjøre seg fast, men det er faktisk ikke verre enn at man reiser seg og går ut av grøfta.

(Men det er jo mildt ironisk at det beste psykiatrien har gjort for meg er å fortelle meg at livet ikke kommer til å bli noe bedre, og at det beste man kan gjøre er å bite det i seg).

(fra Wikipedia)
Kvartering

Kvarteringen startet med at genitaliene ble skåret av og tarmene trukket ut og brent mens den dømte, dersom han var ved bevissthet, så på. Deretter ble han halshugget, og kroppen ble delt i fire deler. Delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert, og deretter ble de utstilt for å vise hva staten gjør med forrædere. Dette hindret også at tilhengere av den dømte, som oftest hadde ledet en eller annen form for opprør, kunne gi den dømte en verdig begravelse.

Jepp.

Et saksofonspillende tyttebær og en rød øl

Jeg liker de dagene jeg føler meg bra nok, de er alt for få.

Sjalusi er en underlig følelse, den føles så bakvendt og meningsløs og på en måte speilvender alt det fine i en relasjon. Det snur opp ned på all du liker i den andre personen, og gjør henne full av hull og baktanker som egentlig ikke er der, hvisker ut grensen mellom virkelighet og fantasi, men ikke på den fine, naive måten som en forelskelse gjør. Det er en omvendt forelskelse, og gjerne en ganske smertefull som sådan. Faen ta.

I dag tok jeg opp meg selv når jeg øvde. Et øyeblikk var jeg overbevist om at noen hadde gått inn på øverommet mitt og spilt inn seg selv på sax mens jeg var på do, for det virket ikke sannsynlig at det var mitt verk. Men det må jo ha vært det, og jeg er en underlig blanding av sjokkert og imponert. Jeg kan jo spille, hurra!

Haha.

Ikke stykkevis og delt

Litt etter litt blir jeg noe jeg tror er et dårlig menneske. Jeg tror ikke lenger på noen ting. Jeg tror at har man Nina Hagen og et glass Jãgermeister med is i, så har man egentlig alt man trenger. Jeg tror ikke på solidaritet, jeg tror ikke på å være snill, men jeg tror heller ikke på å være misantropisk og samfunnskritisk og sinna. Jeg tror ikke på å gå i demonstrasjonstog, jeg tror ikke på underskriftskampanjer, studiesirkler eller å være veganer. En etter en har de tingene jeg sto for bleknet, jeg mener fortsatt det samme, men jeg bryr meg ikke, jeg mener det ikke fullt og helt. Sakte men sikkert har jeg brutt ned hvert eneste prinsippfaste ben i kroppen min, og igjen står, ja, Nina Hagen og Jãgermeister. Det viktigste er at jeg har det bra, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan sitte å si det, men det har blitt sånn. Det verste er at jeg trives med det.

Er piercing i brystvorta en dum idé?

Beyond the horizon of the place we lived when we where young

Vår nydelige, enorme trebalkong i Åsaveien 14 var virkelig et magisk sted. Vi hadde sukkererter i den midterste blomsterkassen, poteter og tomater og blomster med underlige navn og glorete farger. Pappa tok bilder av solnedgangene i Åsaveien 14, for det var Gud som viste seg for oss sa han. Rett før det skumret var Oslo enormt, gigantisk, det største og vakreste i hele verden, og vi hadde den beste utsikten. Solen gikk akkurat ned i horisonten, KPMG-bygget hadde ingen bygget enda, og jeg hadde enda ikke lært ordet "klisjé". Den rosa blokken som i virkeligheten sto nede ved Majorstuhuset var tusen mil unna (Jeg har forøvrig aldri sett den noe annet sted enn fra vår balkong, så for alt jeg vet kan det faktiske ligge tusen mil mellom Åsaveien 14 og den rosa blokken som burde ligge ved Majortsuhuset). Alt var så enormt, og enda hadde ingen fortalt meg om verdensrommets uenderlighet,som for alvor utfordret mine metafysiske begreper. Jeg liker tanken på at jeg aldri kommer til å helt forstå akkurat det der.

Nye blogger suger.

Mitt liv som telefonselger

-Hei, goddag, jeg ringer i fra Infonor i Oslo angående brannsikkerhet, snakker jeg med huseieren?
-Jeg er ikke interessert i brannsikkerhet, jeg bor nemlig i murhus.
-Det blir ikke brann i murhus?
-Nei.
-Du har aldri sett et ubrent murhus før?
-Nei, mur brenner ikke.
-Neihei, det betyr vel kanskje at alt invetaret ditt er laget av mur også? Snakker du til meg via din murtelefon kanskje? I mursofaen, omkranset av murvegger og murgulv og murtak? Gjør du det? Forstyrret jeg deg i mens du leste i en murstein av en bok? Beklager så mye. Det må vel bli ganske varmt hos deg på sommeren, med all den muren? Jeg håper da inderlig du har et godt airconditioninganlegg? Du har kanskje bygd deg et anlegg i mur?
-Klikk.

Ønskeliste

Til jul ønsker jeg meg:

-Almanakk for 2007 (Marianne!)
-Sykkel, gjerne gammel og ubrukelig
-Ikke bøker, akkurat nå har jeg mer enn nok av slike, så ingen bøker, men unntak av Garborg
-En sigareske til å ha saksofonfliser i
-Jobb
-En utsvevende tur på fylla jeg slipper å betale for, som må vare til morgenen etter og inkludere vannpipe, tjall og litt godt øl
-Kanskje noen nye klær? Ja, det er på tide.
-Juleøl, fortrinnsvis Nøgne Ø, aller helst Julenatt
-Epletesett, gjerne i deler og fordelt over flere år
-Pinlig nok må jeg innrømme at jeg ønsker meg en sånn der Bjørn Borg-boxershorts, uten at jeg helt kan forklare hvorfor
-Et bidrag til det evinnelige piercingprosjektet!
-Penger og gull

Complaint Choir

Det her gjorde virkelig dagen min.
Vurderer å flytte til Finland sporenstreks, de nevner jo til og med lisensmannen!

Lisensmannen

Da jeg var liten var jeg i hovedsak redd for tre ting. Det ene var av en eller annen grunn å dø av sult i løpet av natten, og derfor hadde jeg alltid et knekkebrød og litt morrpølse stående i/ved sengen. Dessuten var jeg livredd barnevernet. Det bodde nemlig en dame som jobbet i barnevernet i blokka vår, og pappa fortalte alltid at hvis jeg ikke var snill så ville hun komme og hente meg (det er ikke før ganske nylig jeg innså at barnevernet ikke er der for å ta slemme barn fra foreldrene sine, men omvendt). Men den skumleste var likevel ikke barneverndamen med det rette, røde håret og de pedagogiske Uno-klærne, den skumleste av alle det var Lisensmannen. Pappa var NRK-hater på sin hals, og ikke faen om han skulle betale noe til Statskanalen, som jo var eid av antisemmitistiske Arbeiderpartitilhengere. I mine mareritt var Lisensmannen en liten mann med svart dress, stresskoffert og bowlerhatt, som med makt tvang seg inn i de tusen hjem og leverte skyhøye og blodig urettferdige bøter de aller fattigste, hvis eneste drøm var å kunne se søndagsfilmen i fred. Fredagskvelden var altså spennende på flere plan. Fluktplanen var like absurd som den var tåpelig, og besto i noe sånt som å kaste TV'en ut på balkongen, eller gjemme den med en duk og en blomstervase hvis man følte for å friste skjebnen. Hver gang det gikk i gangen ble pappa rastløs og kvikk i blikket (han hadde hørt at det hadde vært mye kontroller den siste måneden), og listet seg bort til TV'en for å skru ned lyden. Så lot vi som vi ikke var hjemme. Melodi Grand Prix var aldri mer spennende enn da jeg så Norges bidrag uten lyd i det vi hørte det gikk i heisen utenfor. Men her om dagen kom altså Lisensmannen på besøk i virkeligheten, og det var en enorm skuffelse. For det første hadde han ingen hatt, men slitent tredagerskjegg og langt hår. For det andre synes han det var greit å ikke slippe inn, og han satte aldri foten sin i dørkarmen for å ta seg inn med makt. Torpedoer med brede skuldre og solbriller sto heller ikke gjemt i gangen. Dermed var myten om Lisensmannen avlivet for godt, dessverre.

Det er ikke egentlig ruseffekten jeg er interessert i, det er de øyeblikkene som en gang har vært knyttet til dem, det er nostalgi og det er minner. Jeg prøver å finne fram til den gangen vi drasset vannpipa opp i skogen, Ben Borgen dukket opp, og jeg lo, og lo og klarte ikke slutte å le. Den morgenen hadde jeg våknet av at jeg holdt på å gå på veggen, i løpet av natten hadde en sinnsyk angst sneket seg over meg og sperret meg helt inne. Jeg klarte ikke gjøre noe, klarte ikke sitte stille eller bevege på meg, jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hvor dette kom fra eller hva det var. Men nå, samme kveld var plutselig alt perfekt, med jegergryte, tjall og en altfor kald hytte, oppvarmet av peis, stearinlys og nydelige mennesker.

Eller hva med Kongsberg i sommer! På en brygge da det var altfor, altfor varmt, helt til noen ikke gadd ligge stille mer, men kastet seg ut i det slimete vannet med ølflaske i hånda og solbriller på. Å, jeg husker jeg var redd for å bli tatt av strømmen! Etterpå lå jeg henslengt på brygga, i en slags euforisk lykkerus som ikke alkoholen kan ta æren for. Rudolf turte ikke bade, ølen tok aldri slutt, og i bakgrunnen et sted spilte noen Watermelon Man, en låt jeg enda ikke hadde rukket bli lei av. Det er dette jeg prøver å huske, all spriten, all hasjen, alt er bare forsøk på å gjenskape øyeblikk som det, banalt enkle øyeblikk hvor kanskje ikke rusen trengte å ha vært med i det hele tatt, men hvor den senere har fått all æren for å skape en lykkefølelse jeg sjeldent opplever.

Hurra for livet!

Det hele begynte i går kveld. Leselampen min eksploderte da jeg skulle tenne den for å lese en bok. Jeg glemte den ene saksofonen på veien ut. Jeg gikk inn for å hente saksofonen, og glemte brusboksen jeg hadde i hånda 2 sekunder før. Da jeg skulle gå av trikken gikk karabinkroken på den ene saksofonbagen i stykker, og den falt ned i det dørene åpnet seg. Da jeg skulle plukke den opp mistet jeg telefonen min, og den trillet under noens ben. Det var såvidt jeg fikk samlet sammen tingene min før trikken kjørte videre. I dag morges våknet jeg og var kvalm. Jeg hadde altfor tung veske, og saksofonbagen var umulig å bære, da den jo gikk i stykker i går. Jeg kom for sent til prøve i første time, fant ingen blyant og brukte masse tid på å rote rundt etter noe å skrive med. Etter å til slutt ha funnet en fikk jeg også låne blyantspisser, men den mistet jeg på gulvet, og jeg brukte enda noen sekunder på å finne den igjen. Prøven gikk dårlig. Etter lunsj viser det seg at vår lærer i ensembleledelse har dratt til Tenerife, og vikaren har enorm snurrebart. Blir satt ut av snurrebarten. Jeg ble selvfølgelig den tilfeldige utvalgte til å lede koret med kyndig hånd gjennom Bellmanske strofer. Jeg ble grusomt nervøs og klarte ingenting, det hele endte med at bartemannen sto bak meg og løftet armene mine rundt omkring. Altså ingen suksess. Øving etter skolen gikk dårlig. Dessuten er jeg syk og tett i nesen. Og på vei inn døren hjemme falt navneskiltet jeg arvet etter min morfar av nøkkelknippet.

Knarkerjævel

Klokka er altfor lite, det er altfor mye kveld igjen. Du fryser på føttene og er tett i nesen, du har ikke gjort noe av alt det vettuge du skulle gjøre i dag, uken føles uenderlig men det er bare tirsdag."Narkoman" ruller i repeat i bakgrunnen 
igjen og igjen og understreker den dårlige samvittigheten i magen. 
Du sitter og ser på livet ditt som rakner sakte opp på sidene, kveldene som aldri slutter og de frynsete nervene. Også innser at dette kan du ikke skrive noe om, det er allerede beskrevet altfor godt i låta.

Det finnes ingen ord i hodet mitt lenger. Ingen bøker, ingen dikt, ingen 
sangtekster, ingenting. Det er bare musikk, bare skalaløp og rare, 
vanskelige noter uten taktart. Det er lyd hele tiden, og det er forsåvidt fint, 
men jeg klarer ikke skrive noe, klarer ikke formulere meg eller snakke om noe 
som ikke er lydbilde, klangfarger eller dissonanser. Jeg har jobbet så sinnsykt 
hardt med å bli på dette viset, tenke på denne måten, men nå føles det 
som noe viktig har forsvunnet. Jeg leser ikke lenger, det er rart,
jeg har alltid vært et lesende menneske. Dette er ikke meg.

Så var bursdag over og alt føles likt men bare litt eldre og litt stusseligere, og det lyner ute.

Høsten

Det har begynt å stå hvite skyer ut av munnen når man puster ute. I går lå jeg ute på gresset for siste gang i år tror jeg, og snart må jeg kjøpe nye votter. Jeg har begynt å ta bilder så Marianne kan få postkort som gjør at hun savner Oslo, og jeg har sluttet å lage is-te. Snart skal jeg ta fram Tove Jansson og Lasse Gulin, men det er enda litt tid igjen.

"Hvad om man var deroppe, drev om blant sole og følte komethaler 
vifte mot sin pande! Hvor var ikke jorden liten og menneskene små; et Norge med to millioner sætersdøler og en hypotekbank med hjælp til mat! Hvad liknet det å være menneske for så lite? Man albuet sig frem i sit ansigts sved i nogen få støvets år, for så å forgå allikevel, allikevel! Nagel rev sig i hodet. Å det endte med at han skaffet sig ut av verden og fik en ende på det! Vilde han noensinde kunne gjøre alvor av det? Ja. Og ved Gud i himlen ja, han skulde ikke vike tilbake! Og i denne stund var han aldeles henrykt over å ha denne simple utvei i bakhånden; han fik vand i øinene av begeistring og pustet næsten høilydt. Han vugget allerede om på himlens hav og fisket med sølvangel og sang dertil. Og båten var av duftende træ og årene blinket som hvite vinger, men seilet det var av lyseblåt silketøi og var klippet i en halvmåne..."

I dag fikk jeg vite at Grøndahl er død, og jeg vet ikke om jeg skal synes det er bra eller dårlig. Objektivt sett er det nok til det beste, men det er trist i alle fall. Jeg fikk beskjeden 
av en mann jeg overhodet ikke kjenner, men som husket meg fra en bursdag for mange, mange år
siden. Rare greier. Og ellers blir jeg mer og mer misantrop for hver dag på min nyervervede jobb på Kunstnernes Hus. Hvor mange Jostein Gaarder-diskusjoner er det mulig å overhøre
på en dag uten å klikke i vinkel?

Den oransje damen

I dag så jeg den tidligere nevnte oransje damen igjen, for første gang på nesten et år! Hun har frekventert byens loppemarkeder i flere år, og jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at hun var nabo med min kjæreste. Nå er alt lenge siden, og Frogner har igjen blitt en fjern bydel, men det var fint å se at den oransje damen lever i beste velgående. Det beste var dog ikke gjennsynsgleden, det faktum at hun på føttene hadde et par grå og signalgule joggesko.

Gleder meg som en gris

Jeg skal hente henne på Majorstua i morgen, så skal vi dra å treffe noen venner av meg. Hun blir med på konsert, også skal hun sove hos meg fra tirsdag til onsdag, og hvis alt går bra, fra onsdag til torsdag. Etter det får vi ser hva som skjer. Jeg kjenner henne ikke så godt, og jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, hun gjør meg beklemt og sjenert, hun skjærer gjennom rommet som en kniv, som om hun har all selvtilliten i verden, og jeg blir helt satt ut, jeg får sommerfugler i magen og det skjelver i knærne. Herregud, tenk at hun skal bli min!

(For ordens skyld bør det kanskje nevnes at det er snakk om en saksofon).

"Hva er det med deg Danielle? Du ser jo mer EMO ut en vanlig jo, du er helt død i ansiktet". Ingen skjønner det at de gangene jeg er helt, helt stille, går sakte og er død og rar, ingen skjønner at det er de gangene jeg er det lykkeligste mennesket i hele verden. De fotballguttene som rangler gjennom Regjeringskvartalet med hver sin Tuborg, de synger så fantastisk vakkert i kveld. De synger mannskor fra Sovjet, eller nei, det er bedre enn som så, de synger gammel kirkemusikk, de synger Kyrie Eleison i en gresk kirke jeg aldri har besøkt, med hver sin Tuborg og hvert sitt supporterskjerf, og jeg får frysninger på ryggen. Den fulle mannen som blokkerer utgangen når jeg prøver å gå av trikken, han er for full til å skjønne hvor bra han har det, men han har det virkelig bra, i kveld er han ingen uteligger, han er en pensjonert snekker med mange barn og en nydelig gammel kone, som grer det lange, hvite håret sitt på sengekanten hver eneste kveld, og ser så nydelig ut som bare hans gamle kone kan gjøre. I kveld bor han ikke alene i en trygdebolig på Carl Berner, han bor i et lite slott med sine barn og barnebarn og kanskje oldebarn, og de drikker vin til maten hver eneste dag og det regner aldri. I kveld er alle mennesker snille, og jeg ser kanskje død ut, men føler meg så rolig, inne i meg kjenner jeg et blikkstille vann med morild, med bare små krusninger laget av insekter innimellom, og ytterst i horisonten skumrer det fortsatt, stille, stille.

"Det der gjorde skikkelig vondt. Rev og slet og raspet i nervetrådene mine med ostehøvel og hagesaks, helt uten forvarsel. Når sant skal sies vet jeg ikke helt om jeg overlever."

"Ta deg en ronk og kom over det."

"Jaja."

My biggest fear is that if I let you go, you'll come and get me in my sleep

Hånden hans var varm og kald på samme tid, som om den var varm innerst et sted, men at det hadde lagt seg en hinne av kulde rundt. Den første rimen om høsten, når du sykler til skolen og for første gang innser at nå er sommeren ubønnhørlig forbi, (til tross for at det er i slutten av oktober har du tviholdt på sommeren) den rimen har lagt seg utenpå hånden hans. Det var først da jeg kjente det at jeg begynte å gråte. Men han ble roligere av at jeg holdt hånden hans, søvnen virket ikke så oppstykket, som om det hjalp ham å holde seg litt lenger i samme drøm uten å bli distrahert av en ny. Pusten hans ble roligere og jeg tenkte at "Jaja, jeg får vel sitte her og drikke kaffen min og gråte og holde ham i hånden hvis det hjelper litt". Så satt vi der. Jeg sier vi, for jeg var jo ikke alene, han sov og var annerledes, men det var jo fortsatt ham på et eller annet vis.

Gamlehjem lukter en blanding av sepe og urin som jeg virkelig ikke kan fordra, det sitter død i veggene og i gulvene, døden bor under sengen din og finnes i maten du spiser, klærne du har på deg, og menneskene du snakker med. Men han lallet i vei, vekslet mellom å nynne på en gammel sjømannsvise og å sove. Jeg håper han ikke merker luktene og lydene, og stemningen i rommet.

Jeg skriver sjeldent politisk, da jeg synes det er mer enn nok bloggere som gjør det, men jeg holdt på å implodere/eksplodere/krepere/erklære meg selv sinnsyk av sinne da jeg bladde gjennom Dagbladet i ettermiddag, og klarer ikke styre meg. Jeg har vært på ferie, og heldigvis ikke fått med meg den avskyelige voldtektsdebatten som farer over norges aviser. I dagens utgave av Dagbladet er mer enn 20 mennesker involvert i en artikkel om de høye voldtektstallene i Oslo i sommer, men det er knapt noen som snakker om de faktiske gjerningsmennene. De intervjuer Norway Cup-jenter som alltid tar drosje hjem fra byen, og snakker med norske kjendiskvinner som alle sammen sier det samme: Gå på selvforsvarskurs, ta taxi, ikke drikk, ikke gå i egne tanker, hold deg hjemme, så unngår du å bli overfalt. Det hele toppes av Brit Opjordsmoen ved Dixi-senteret (et navn jeg alltid har stusset over):

Jeg skulle gjerne hattt en diskusjon om ansvarsbegrepet og det å ta var på seg selv. Det er ingen grunn til at jenter i Oslo ikke skal ta de samme forholdsreglene som jenter i London og New York må ta.

Hadde jeg kommet traumatisert og ødelagt inn til fru Opjordsmoens kontor på Dixi-senteret, etter å ha blitt penetrert av en klump søppel av et menneske, tror jeg ikke det var helt det jeg hadde trengt å høre. Det er ikke sikkert jeg ville løpt rett hjem for å ta selvmord, men jeg ville i hvertfall ha vurdert det nøye. Jeg tror jeg skal dra til månen og aldri snakke med et levende menneske igjen, folk er for heslige til at jeg kan ånde samme luft som dem.

Når venner blir gamle og dør

Han husker meg ikke. Han har et bilde av meg på nattbordet, men han husker meg ikke. Den lille, store mannen med den store nesen ser helt ut som før, og likevel er han en ganske annen. I øynene hans ligger det noe jeg ikke vet hva er, eller klarer å beskrive, men som det gjør fryktelig vondt å se på. Hun kalte det mistenksomhet, jeg vil heller kalle det overveldelse. Demente ser alltid ut som om verden overvelder dem, men ikke på en god måte, som når du står oppe på 5-meteren som barn og ser på avstanden ned til bassengvannet med store, ville sommerfugler i magen. Dette er en annen type overveldelse, den ligner mer på frykt enn på mestringsbehov, det er mer apati enn mot i øynene hans.

Og det er så rart å se hvordan rollene er byttet om. Det var han som visste alt, det var han som hadde de store, trygge hendene og livsvisdommen, mens du var et lite barn som ikke fikk leke i gaten alene. Plutselig er det du som har flest ord i volkabularet, det er du som drikker kaffe, og han bare ligger der og våser og kjenner deg ikke igjen.

Rommet ditt er altfor lite, hvor har de gjort av deg? Livet ditt, har de kastet det? Hvor er de løvtynne koppene fra Kina, hvor er smultringene, det ustemte pianoet? Har de kastet mandolinen, skipsklokken og kulespillet? Jeg husker fortsatt telefonnummeret ditt, adressen til hytta på Tjøme og hva søsknene dine heter, men hva hjelper det at jeg husker livet ditt når du ikke husker det selv.

En kjempestor stein av en person har bare smuldret bort litt etter litt, nå synker han i havet og blir borte. Kjære gamle venn, hvem hadde trodd at ensomheten skulle innhente deg til slutt? Ikke jeg, aldri i verden.

Fortsettes snart

I Paris med mamma og alt er rart og heslig og fint samtidig.

Det har såvidt gått en uke, men det føles som om jeg har vært borte i et år. Kroppen min hater meg og jeg har ingen penger, men jeg har improvisert akustisk støy ved bredden av Numedalslågen og drukket lettøl fra et stort hull i bakken. Livet er fantastisk smertefullt og helt herlig på samme tid nå, men det er så utrolig få ting som i det hele tatt klarer å berøre meg. Jeg håper denne sommeren aldri slutter.

Hvis noen vet om noen som har fire døgnkort til Kongsberg Jazzfestival torsdagen og fredagen skal jeg personlig dukke opp hjemme hos vedkommende og danse Charleston. Med andre ord blir jeg veldig takknemlig.

Her om dagen så jeg en grevling

Jeg lurer på hva slags sommer dette blir, hva jeg husker, om den blir absurd, jeg håper den blir absurd. I fjor sommer, det var den sommeren de pusset opp fasaden til huset hans, så det var helt jævlig å overnatte der. Det var varme telt og varm øl, men også den sommeren André kjøpte xbox, og jeg tilbrakte hele dager i pysj med det første Splinter Cell-spillet. Det var den sommeren jeg endelig hadde vendt tilbake til livet mitt, men innså at det ikke var så bra som jeg husket, jeg ville helst vende tilbake til tilværelsen som innelåst og innestengt og borte fra alt. Fortsatt er jeg skuffet over livets mangel på ekstravaganse, jeg husket det som så mye mer.

Det var den sommeren jeg var på fylla med mamma for aller første gang, og jeg forelsket meg i hun kroatiske drinkedamen. Å være på druen med mor førte til en ekstrem ambivalens, men av en eller anne grunn gjentok det seg en gang på høsten. Da gikk vi oss vill i en park i Paris, og vi holdt på å bli arrestert mens jeg slo henne i hodet med et papprør. Den kvelden ble aldri nevnt igjen.

Vår, tralala vår

Det er sol og altfor varmt, øl i parken ved lønsjtider, solbrilleskille og is-te. Og jeg trives ikke særlig godt. Ting har vært altfor bra, og jeg har vært altfor glad. En tilstand av euforisk lykkerus fører i mitt tilfelle alltid til et uungåelig antiklimaks. Så mens de andre (vennene jeg for tiden ikke kan fordra) drar til Huk for å bade og drikke sprit, sitter jeg hjemme og drikker akkurat det samme, og venter på at juni skal bli borte.

Så trist, så trist det er å komme hjem fra ferie.

Spørsmålet er om denne personen virkelig er ekte.

Ved Lincoln sto en mann med hatt og sang opera, og jeg tenkte at det er fint å gå i byen edru selv om alle er drita fulle. Hele Torshov lukter sterkt av kebab i kveld, litt nærmere hjemme lukter det syriner og pollen og vår. Telefonen ringer men jeg tenker at det bare er dumt å ta den. Alle par holder hverandre i hånden nå, det pleier å irritere samtidig som det er fint. Jeg har av en eller annen grunn aldri kjæreste om våren, men på torsdag skal jeg til Budapest og derfor gjør det ingenting, selv om jeg håper gnagsårene fra i går har blitt borte til da. Utenfor Rosen sitter en sliten fyr med innsukne kinn og pistrete hår og spiller gitar mens han røyker rullings.

Hjernen min er fortsatt innsauset i sprit, det var en idiotisk kveld og kroppen min føles død. Selvkontroll, kom til meg!

Off to the asylum in an old black Mariah

Okei, så har jeg blitt gal. Jeg står opp klokka seks hver dag, en og en halv time før jeg strengt talt må, for å ha god tid til å spise frokost, men hovedsakelig for å få meg med meg en kort øvingsøkt for skolestart. På søndag la jeg meg klokken åtte. Jeg har ingen penger og et utrolig lite kjøleskap med plass til sånn cirka en råvare av gangen, så middag er redusert til noe grusomt kjedelig, men samtidig rimelig absurd (i går besto middagen utelukkende av løk). Her om dagen la jeg meg til å sove på balkongen fordi jeg synes rommet mitt var for innestengt, og våknet klissvåt men fornøyd neste morgen. I det hele tatt skjønner jeg ikke helt hva jeg holder på med.

Faen, jeg savner å være skallet

Det finnes dager hvor jeg tenker at jeg kommer til å bli en stor musiker, en fantastisk komponist, og et godt og vakkert menneske. Også finnes det dager da jeg tror at Renna, Valka og Tranen er rett rundt hjørnet, og senere Plata, Skippergata, Oslofjorden. Men jeg er mest optimist, nå om dagen.

Feministene står i ledtog med Satan!

Tusen takk til Guri som videreformidlet denne siden. Det er jo helt vanvittig.

Jeg trenger virkelig en jobb. Virkelig. Når jeg står ved minibanken, er det ikke nok å gi meg tilbake kortet mitt, med en litt bister beskjed om at det ikke er noen penger å ta ut, neida, minibanken ser seg nødt til å rive seg løs fra fastmonteringen, og mens jeg, diskré og upåvirket prøver å forlate butikken sleper minibanken seg etter i et forrykende tempo og hyler "TOMT, TOMT!". Minibanken lager alt i alt ganske mye lyd, og det hele blir pinlig. Derfor prøver jeg å ikke betale så mye med kort. Ja, jeg trenger en jobb.

Første mai

Ut å gå i tog! Nå er dagen kommet da vi rike middelklasseunger går i første mai tog og synger Internasjonalen, mens den egentlige arbeiderklassen sitter hjemme og ser på fotball. Hipp, hipp, hurra!

Opp til første etasje er det atten trappetrinn. Den neste trappen består av tjueto. Etter det blir jeg så andpusten at jeg kommer ut av telling. De første atten trappetrinnene bruker jeg på å observere de andre, alle de jeg ikke kjenner. Fra andre etasje og oppover kjenner jeg på det som nok kalles ensomheten, selv om jeg ikke liker å kalle den det, det føles som en floskel. Og når jeg kommer helt på toppen, vel da hopper jeg ned og begynner på nytt.

Til dere som sitter ytterst på setet på overfylte trikker: Jeg hater dere. Dere er en kreftsvulst på samfunnet, og jeg håper dere får lide for det. Er det veldig vanskelig å fortså hvorfor det er fint å sette seg innerst på setet når man befinner seg på en overfylt trikk? Resten av passasjerene står klemt inntil hverandre og prøver så godt de kan å ikke ufrivillig beføle sidemannen, men du, du føler ikke for å sitte ved vinduet i dag, gjør du vel? Du har mest lyst til å sitte ytterst har du ikke? Så gå hjem til det hullet du kaller et hjem og sett deg der i stedet, eller enda bedre:
Skyt deg en kule for pannen, for skal jeg fortelle deg en hemmelighet? INGEN LIKER DEG! Jeg ber om at du og hele familien din, med barn og barnebarn, alle vennene dine, ja hele din bekjentskapskrets, selv folk du bare nikker til på gaten, blir rammet av pest og kreft og skrumplever og AIDS og demens og hjernehinnebetennelse og podagra, men at du er den som holder ut lengst. Jeg håper du blir lenket til sengen, badende i dine egne kroppsvæsker, og at du for hver dag som går skrumper mer og mer sammen, helt til du er redusert til en siklende rosin. Til slutt drukner du i en pøl av ensomhet, smerte og alkoholisme, og forhåpentligvis kommer ingen i begravelsen din.

Alle mine barndomsvenner er døde nå, og jeg var opptatt med å være dum og tenåring mens de falt sammen av ensomhet. Unnskyld.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp-klapp
klipp-klapp. Slik ender et liv.

Jeg vet jeg ikke kan tvinge ham, men jeg håper virkelig han begynner å skrive igjen.

>>>>>>>Jeg skal lage en film om meg selv. En liten film som omhandler de kveldene jeg tar to Imovane og et glass champagne. Ikke de kveldene da jeg sovner trygt og fint og vakkert, men kvelder som dette, når jeg står å ser meg i speilet og heller vann nedover halsen og gurgler og smiler om hverandre, om at jeg ikke klarer å treffe tastaturen, men insisterer på å skrive riktig likevel. Om at det føles naturlig å snurre rundt i sengen. Det var noen ekle ansikter i kleskurven, men de ble redde da jeg prikket borti dem. Det er en telefon inne i PC'n.

Herregud mann, jeg er ikke skapt for å tas alvorlig

Jeg tror ikke jeg har sagt noe seriøst siden jeg lå i mors liv, men det var i dag jeg innså det. Jeg har blitt for ironisk for verden. Her om dagen sa jeg at fra nå av kom jeg til å nekte å ha eurytmi uten å få ha på drakt, og jenta ved siden av meg tenkte ikke et sekund at jeg mente det som en spøk, hun så bare livredd ut. Ingen lo når jeg sa jeg heller ville drikke et melkeglass med plumbo enn å høre den neste låta det fryktelige bandet hadde kokt i hop. Og da jeg proklamerte høyt for NU-jenta at Hitler var det beste som hadde skjedd verden siden hjulet, så hun på meg som om jeg var fra verdensrommet. Men det var ikke før jeg snakket om min fiktive sosiale angst i dag, og han spurte om det var lenge siden jeg hadde fått den diagnosen, og at det måtte være tøft, at jeg skjønte det: Ingen forstår humoren min mer, folk tror rett og slett jeg er gal. Og samtidig, de gangene jeg prøver meg på komplimenter blir folk fornærmet og tror jeg er bitende ironisk. Jeg kan jo ikke vinne!

Det eneste jeg liker bedre enn ironi (av den gode typen, ikke av typen "Saklig det 'a", som forvirret foreldre så lenge), er når man er ironisk uten å vise det med hverken stemme eller kroppsspråk. Men det setter folk helt ut, og selv folk som kjenner meg godt ser ikke ut til å venne seg ordentlig til det. For siste gang: Hva enn du gjør, aldri ta det Danielle sier alvorlig!

Jeg skal prøve å roe ned på klisjeene nå. Fra nå av er jeg Funny Girl.

Hah!

Jeg visste det, han er ekte!

Those Kodak moments we had thinking ´bout suicide and death

Jeg forventer ikke at noen skal forstå hvorfor jeg savner det så inderlig, for det er vel ganske rart egentlig. Men det er som om noen har skjært ut en bit av huden min med tapetkniv og det aldri vil begynne å gro. Det som var mine mennesker, mine folk, med internvitser og backammonspilling og alt som hører med, de finnes ikke mer. Det som etterhvert ble hjemme, selv om det besto av kalde, hvite vegger og pedagogiske gardiner (de verste av sitt slag), forsvant.

Det blir høst, det blir vinter, jul og til sist vår, og plutselig en dag så er hele den verdenen du har eksistert i, den luften du har pustet, og de trappene du har løpt i, plutselig er hele den verdenen borte. Som å flytte hjemmefra og ut i den store verden uten å noengang få komme på søndagsmiddag hos foreldrene dine igjen. Først var det helt greit, litt rart, men greit, men etterhvert som tiden har gått har hullet bare blitt større, og ikke mindre, slik jeg forventet.


Det var som regel ikke hyggelig eller fint å være der, men jeg sitter likevel igjen med en god håndfull av Those Kodak Moments, og hvordan skal jeg kvitte meg med dem? Hvordan skal jeg kvitte meg med drageflyvning og vaniljefromasj og Trival Pursuit og Gudfaren i smug hele natten? Jeg ble jævla glad i menneskene mine, og jeg tror i det minste at de ble litt glad i meg også. Nå er de noen andres mennesker, og jeg har ikke noe sted å gjøre av meg.

Hei Danielle, jeg ville bare si det her til deg, sånn i tillfelle du glemmer: Husk å kjøpe deg en kaffe og noe å spise og gå langs elva i stedet for å ta trikken. Tenk på hvor fint det var i går, og at hvis du bare spiser en Paracet til nå så er du helt fin, tømmermenn kan ikke ta deg i dag, det er jo fredag, det er sol og det er italiensk is til tross for snø og minusgrader. Danielle, pass på at du tar på de gule sokkene når du står opp, og den gale kunstnerhatten, og pakk deg inn i et mykt skjold av hyggelige accessorier slik at ingenting kan skade deg. Og sist men ikke minst: Kjøp deg en bayer på veien hjem og drikk den mens du mater fuglene.

Og plutselig, akkurat når jeg hadde sluttet å tenke på henne satt hun på bussen igjen.
-Pappa sitter der borte
sier hun.
-Jaha
sier jeg.
-Hvorfor sitter du på den bussen her?
-Fordi jeg har begynt på ny skole
-Åja
sier jeg.
Også går hun for å fortelle faren sin om meg, og jeg tenker på hvordan hun bare dukket opp ved siden av meg på bussholdeplassen den første gangen, hun spurte om jeg også var syk, i og med at jeg ikke hadde noe hår, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til det. Så hadde hun vært borte en lang stund, og jeg, pessimistisk som jeg er, regnet med at hun var død. Og nå satt faren hennes der og gjorde meg veldig nervøs. Jeg liker ikke foreldre, jeg er ikke flink med barn, og enda dårligere med foreldre. Vi hadde snakket om filmer og vennene hennes og middag, og det hadde gått overraskende greit, men nå følte jeg meg ute av trening. Og nå var hun her igjen. ”Nå skal jeg gå av” sier hun, og tar på seg en underlig rosa klump av en lue.
-Jaja
svarte jeg.

Det var ikke meningen å skifte design. Det ser drit ut og jeg har ikke tid til å rette det opp. Faen.

Skamløs reklame

Her kan man høre på bandet mitt hvis man vil det. Låtene er ikke mastret enda, så lyden er litt grøtet (særlig på de to siste), men ellers er det ikke så gæli. Vi spiller jazz/funk/prog/fusion og alt som er dårlig kan fortsatt skyves under teppet i og med at vi går under betegnelsen unge og lovende.
Vi trenger for tiden:
a) Øvingslokale
b) Spillejobber
så hvis noen vil gi oss/leie ut a eller b er det bare å ta kontakt. Og ellers er det veldig, veldig hyggelig med tilbakemelding. Det er til og med hyggelig med skikkelig negativ tilbakemelding. Det er så hyggelig med tilbakemelding at jeg er fristet til å gjenta det enda en gang. Jaja, tilbakemelding er fint.

Ny Doc

Jeg har lenge gledet meg til å spise Doc Pluss. Reklamen viste en Doc med fyll som rant ut på en herlig og litt småeksentrisk måte. Men Doc Pluss viste seg å være langt fra en nyvinning på halspastill-fronten. Med en orignal Doc føles det alltid bra å kunne bite av skallet rundt, og tygge det for seg før man tar fatt på det i midten. Jeg hadde håpet de beholdt dette men la til en fylt kjerne, noe som om mulig ville være en fulkommen halspastill. Men neida. Doc Pluss er liksom et skritt fram og to tilbake, de gamle egenskapene er rett og slett borte, og den nye, fylte kjernen er ikke kar nok til å erstatte det fantastiske skallet. Skuffelsen var enorm. Fyllet rant ikke ut i strie strømmer som reklamen tilsa, og selve pastillen har krympet betraktelig. Ingen suksess med andre ord.

Det er aldri noen som helt tror på barndomshistoriene mine, og det har jeg heller aldri helt forstått. Visst er mange av de ville og rare, men det er jo sant. Med årene har jeg sluttet å bry meg om at jeg ikke blir trodd, for sannheten er at uansett om folk tror jeg lyver kan man ikke unngå å bli rørt eller glad eller bare le når man hører om livet mitt. Mine barndomsminner er best.

Norge, mitt Norge

Det er duket for lange, smertefulle skiturer og fylla iført nikkers. Og jeg gleder meg som en gris, utrolig nok. Det blir kaldt og jævlig og kvikklunsj og fantastisk.

Jeg tror ikke at det var all hasjisen som var skyld i at det føltes som om jeg ble en vannpytt, rennende nedover sofaen og utover gulvet, det var heller en spesiell stemning som oppsto den kvelden, noe jeg aldri har klart å gjenskape. Det hang en søtlig eim av melankoli i gangen, men videre inn i de andre rommene ble det til noe trygt, noe loddent og med store øyne. Det var ingenting som bare var luft, alt var fullt av følelser og ord og tanker, og melankolien hang der som en litt lubben mann i trenchcoat, glidende og unseelig, mens koseligheten lå å malte på gulvet og var en fet katt. Og disse to helt forskjellige stemningene, de ble en fusjon, for en gangs skyld utfylte de hverandre perfekt, og de fylte lungene og hele kroppen min, pumpet seg rundt i arteriene og sprengte seg ut av føttene mine. Det var da jeg merket at jeg ble til vann, dryppende, sprellende og litt perpleks. Det drypper. Jeg finnes ikke mer, det drypper.Vann kan være så rart å ta på noen ganger.

Plipp

Plopp.

Homecoming Queen

Et sted inne i meg bor det en jente på et rom tapesert med plakater fra TOPP. Hun vil dra på vinterball og danse med den kjekkeste gutten. Hun vil ha flere rosa klær. Og hun vil bli Homecoming Queen. Ikke minst synes hun Valentinsdagen er et storartet konsept, som bør feires med så mye gaver og blomster som overhodet mulig. Heldigvis holder jevnlige inntak av intellektuell stimuli henne i sjakk, men det hender hun tar styring noen timer. Og det verste av alt er at hun er udødelig.

Min grandtante

Min grandtante er fransk og enda lavere enn meg. Da jeg var liten var jeg livredd henne, og trodde hun var en heks, og jeg skjønner godt hva det var jeg var redd for. Hun har noe ved seg, noe langt bak i øynene, som bare ligger der og ulmer. Noe vakkert og utenomjordisk og lurt, hun virker alltid så lur, som om hun vet ting ingen andre i hele verden forstår.
Jeg vet ikke om jeg tillegger henne noe hun ikke har fordi jeg er en tåpelig romantiker, og vil at alle jeg liker skal være som hentet ut av Goethes univers, eller om det jeg ser virkelig er der, men det virker på meg som om hun hever seg over hele sin eksistens, hele verden og alle ynkelige mennesker som bosetter den. Ikke på en arrogant og falsk og ironisk måte slik meg selv, men på en, ja hva skal jeg si, Moder Jord aktig måte. Som om hun har levd og sett og forstått, forstått såpass mye at hun vet å holde det for seg selv.

Måten hun går på, måten hun snakker på, alt er så stolt, så fransk, men likevel høflig og ydmykt. Hun er så liten, vever, vever er den beste måten å beskrive henne på, hun skjuler så godt dette ulmende og gudommelige, men likevel, det er der. Hun kommer med tåpelige franske utrop som "Hoppla!" og "O lalala" og det gjør meg, utrolig nok, ikke pinlig berørt. Også lager hun verdens beste fruktsalat, helt siden jeg var liten har jeg drømt om den fruktsalaten, og det var nok den som fikk meg til å tenke at hun kunne ikke være heks, i hvertfall ikke en slem heks, og hvis hun mot formodning var slem så gjorde det ingen verdens ting, for å spise denne fruktsalaten var som å spise stjerner. Det høres banalt ut, men det var virkelig det. Hun må ha puttet mye sprit oppi.

Noen ganger er det beste man kan gjøre å skulke skolen for å drikke kakao og lese tegneserier og dusje til det ikke er mer varmtvann igjen og kanskje lage en liten sang bare for gøy, og legge seg til å sove igjen etterpå med alt lyset på.

Innimellom så oppdager jeg ansiktet ditt på nytt, det kan skje når som helst, når jeg titter bort på deg i kinomørket eller mens jeg betrakter deg i det du våkner om morgenen. Plutselig så slår du mot meg, det varer bare i noen sekunder, men det er en så fantastisk underlig følelse, så nytt og friskt. Det kommer alltid bardus på.

Å, jeg har blitt så vanvittig glad i natten at jeg klarer ikke sovne fra den. Disse få timene i døgnet hvor jeg virkelig slapper av, de er så kjære for meg at jeg er villig til å gi opp nesten alle døgnets mindre hyggelige timer i bytte. Bøker blir lest, tanker tenkt, og skuldrene mine senkes mens jeg inntar mitt nå sedvanlige lille nattmåltid. Dagene er innholdsløse, fjerne og tomme, men natten! Te hjelper mot kulda (radiatoren har gått i stykker), og ensomheten stikker, men ikke på langt nær like mye som på dagen. Stearinlys og peis tar brodden av barndommens ekle monstre, det finnes medisiner mot alt bare klokka har passert tolv. Jeg lar være å pusse tennene fordi det fortsatt får 5-åringen i meg til å føle seg tøffere enn toget.

Moltekrem og julehefter

Og idet jeg går hjem fra gravlunden ringes julen inn og rundt meg er det hundrevis, tusenvis av lys, likevel er det umulig å ikke snuble i den svarte snøen. Vi følger mange tradisjoner i år, som om vi alltid har gjort det, men har vi virkelig pleid å spise pinnekjøtt? Den beste julaftenen jeg kan huske spiste vi spagetti på den eneste åpne restauranten i byen.

Jeg misunner den stakkaren som sitter alene i kveld med sin grandiosa og sin pils og ser på tv3. Jeg vil være alene, for all denne maten og hyggen og pynten framprovoserer en helt ubegripelig tristhet, den kan ikke fordrives av all verdens pinnekjøtt, og den er så enorm og drepende og ufordøyelig at jeg forsvinner inn i den. Jeg må kutte den opp i veldig små biter og innta sakte, ta pauser før jeg spiser mer. Jeg sukrer med gløgg og marsipan og glemmer, gjemmer under treet.

Som vanlig stjeler jeg noen timer hos verdens lykkeligste familie, lar meg fylle av varme og julekaker og misfostret julepynt som ingen har hjerte til å kaste. Jeg later som om det er jeg som har laget de gilanderne som pynter juletreet, og ignorerer klumpen jeg får i halsen av et duggende varmt kjøkken fullt av nybakte kaker. Men jeg klarer ikke å virkelig ta del i det lenger, jeg blir ikke glad men bitter, trist fordi jeg vet at dette bare gis meg på låns, og aldri kan være mitt.

Vi tenner lys i hele huset, men uansett hvor mange fakler og telys, uansett hvor neddynget treet er i belysning, så blir det aldri like mange som lysene som tennes på gravlundene i kveld. Midt i all pynten snubler jeg her også, selv om vi år har et dobbelt sett lys på juletreet. Uansett hvor hardt vi prøver klarer vi ikke holde mørket ute. Ikke i år heller.

Jeg har begynt å lese igjen, det føles veldig bra.

De siste dagene har jeg vært syk, og jeg har derfor brukt endel tid på å sose rundt på internettet og lese nye, ukjente blogger. Jeg hater folk som blogger. Jeg vurderer å legge ned min egen blogg i protest mot bloggsamfunnet, og fordi jeg er redd for at jeg skriver like dårlig som majoriteten av verdens bloggere. Man skulle tro at internett var en god ting, at et demokratisk medium var rettferdig og positivt. Men folk som virkelig burde holdt kjeft ser jo ut til å tro at selv om de ikke har noe, null, nada, niks (gjør jeg det klart nok at tallet er 0?) å formidle, så vil verden takke dem hvis de bidrar litt likevel. Vel, I got news for you sister, INGEN BRYR SEG OM HVA KATTEN DIN SYNES OM SNØ! Her har vi et nydelig eksempel på en av disse nuthodene, som desverre ble født før ultralyden kunne ha avslørt hans inkompetens tidlig nok.

Byen der jeg bor

Hun spør ganske ofte om hvorfor jeg er så glad i Oslo, og jeg klarer aldri å komme med noe særlig til svar. I stedet blir jeg gående å tenke på byen, jeg blir nostalgisk og rar, og jeg tenker etterpå at jeg burde forklart henne at det ikke er selve byen jeg elsker, men alle de små tingene den passer på at jeg ikke glemmer. Klaprelyden når jeg går trappene ved Forskningsparken t-banestasjon i de hvite skoene. Å spise taco på trappa til begravelsesbyrået mens vi snakket lett om døden. Den dagen tre 12-årige vestkantjenter bestemmer seg for å oppdage hva som er øst for Operapassasjen, og vi dro på "Oppdag østkanten-ekskursjon" til Arbeidersamfunnets plass. Å ta Sognsvannsbanen for å titte på grafittien langs linja. Å se ham tisse i Hydro-parken. Den fantasiske bakgården ingen vet om, hvor jeg en gang skal spise romantisk middag med meg selv.

Denne byen rommer alt jeg vil at den skal romme, det er ikke selve byen som betyr så jævla mye, men Oslo er en bank som oppbevarer alle mine barndomsminner, relasjoner og anekdoter. Korketrekker'n, Blitz, det der absurde utestedet vi stjal så mye rart fra, julemarkedet i Margaretakyrkan, den oransje damen. Å gå på kino på Colosseum med verdens største oppsamling popcorn. Å late som man studerer på Blindern. Å stå på et tak klokken fire om natten og ville kaste seg lydløst utfor, midt i en by som har sluttet å pulsere i noen få, små sekunder.

Abba-fanatisme

Jeg skal jobbe resten av livet med å finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan dra tilbake i tiden å gå på Abba-konsert. Eller så vil jeg "ta en Dr. Lecter" og skjære av ansiktet til Bjørn Ulvaeus, for så å utgi meg for å være ham og dermed kunne gjenforene disse fire halvgudene. Eller sende avkuttede fingre i posten til Benny Andersson til de alle sammen kommer hjem til meg og spiller en konsert i stua mi. Jeg prøver å forklare min egen generasjon at Abbas genialitet ikke kan forbigås, men de vil simpelthen ikke høre.

Melankolien har en uskyld og renhet over seg som sorgen ikke forstår. Det er noe deilig vakkert og naivt over melankolien, en romantisering av det dystre som forsvinner i det tristheten beveger seg ut i dypere farvann. Melankoli er å være trist for tristhetens skyld. Å, selv om man kanskje ikke vil innrømme det, mane fram sorgen, fordi den er så jævla vakker. En gang i tiden trodde jeg at tristheten bare var en forstørring av melankolien, og jeg presset grensene, jeg forsto ikke hva jeg drev med, og jeg gikk fra å være mye melankolsk til å være mye trist. Og plutselig var naiviteten og uskylden borte, det triste etset et hull på innsiden min og klumpet seg sammen til en hard ball som jeg ikke har noen kontroll over, og som ikke vil bli borte. Mens melankolien kan være kreativ, vakker og fruktbar er sorgen bare ingenting. Skikkelig mye tomhet, og ingen kreativitet. Ingen ord, men en hel masse isolasjon.

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår: Del II

Jeg er den som går når du gråter, for jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir livredd og forsvinner, i redsel for å gjøre noe galt. Hvis du forholder deg rolig, er fortvilet, men ikke viser følelsene utenpå, da kan jeg hjelpe. Jeg kan analysere, det er nemlig bare det jeg kan, analysere, tegne og forklare. Det er det som er meg, den spørrende og analyserende, slettes ikke så reflektert som du tror, men på tørr grunn nå. Jeg bruker ordene mine til å fortelle deg hva du er laget av og hvordan du takler det, og ofte har jeg rett, og noen ganger tar jeg feil. Men så fort ordene mine blir ubrukelige, så fort det er andre kommunikasjonsmetoder som gjelder, da mister jeg alle sansene mine, jeg blir døv og stum og blind. Jeg blir bare hos mine aller, aller nærmeste når de gråter, og det bare med en kraftanstrengelse.

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår

Jeg når ikke ut til noen, jeg er redd mennesker og avhengig av dem på samme tid, jeg liker ikke å høre på dem, men blir rolig av det. Jeg savner før, og hater nå, akkurat som jeg savnet før og hatet det som var nå før. Faen.

Blod og ild?

I dag la jeg merke til at det i Frelsesarmeens logo står skrevet med store bokstaver "BLOD OG ILD". Dette relativt bastante kampropet stusset jeg litt over, for som jeg vet om har ikke Frelsesarmeen noen særlige blodige meritter på samvittigheten. Slagordet bringer tankene til en gjeng hardbarkede vikinger, ikke gamle mennesker i speideruniformer, som bruker fritiden til å stå i Majorstukrysset å synge "Min gud han er så fast en borg". Hvis Frelsesarmeen synes "BLOD OG ILD" er en passende oppsummering av deres organisasjon og hva de driver med, har Frelsesarmeen et alvorlig imageproblem. Jeg vil foreslå en nedre høydegrense på minimum 160 centimeter på strømpelesten, samt et årlig blot i lokalene ved hoved-Deichmann. Videre er det nok taktisk at samtlige medlemmer slutter å få "Vi over 60" i posten. Hvis nå Frelsesarmeen i tillegg legger ned Fretex og kjøper seg et kjempemessig våpenlager bestående av sabler og geværer for pengene, og fjerner de boksene du kan putte brukte klær i og begynner å stjele klærne i stedet (hvorpå de selvfølgelig dreper eieren på de mest bestialske måter), da snakker vi. Jeg venter i spenning på når den tiden kommer da vi må gjemme oss i juletrefest-tiden, fordi Frelsesarmeen har gitt opp julefeiring til fordel for plyndringer og massedrap.

Ego

Jeg synes til stadighet folk forteller at foreldrene deres alltid sa til dem at de aldri kunne bli til noe, og at dette er grunnen til at livene deres gått like ned i vannklosettet. Hadde bare voksenpersonene rundt dem støttet opp rundt deres tidligste valg, og fortalt dem at det de gjorde var bra, hadde alt også blitt bra.

Personlig har jeg det omvendt. Jeg skulle ønske jeg hadde en autoritet rundt meg selv som barn, som fortalte meg at jeg var helt, helt allminnelig. At jeg ikke hadde spesielle gaver eller talenter, at livet mitt kom til å bli ræl, og at ingen kom til å komme i begravelsen min. Jeg skulle ønske det fantes noen, hvis mening betydde noe for meg, som ikke fortalte meg at jeg i løpet av livet kunne gjøre akkurat hva jeg ville, kunne bli hva jeg ville, at alt lå grenseløst og åpent foran meg. Mitt åtte år gamle ego hadde hadde godt av en viss bakkekontakt

Jeg er en smiger-junkie, for det er det egoet mitt er oppfostret på. Og jeg gjør hva som helst, bare noen forteller meg at jeg er kreativ eller intelligent eller skriver bra. Jeg vrenger sjelen min, uansett hvor smertefullt det er, bare for at noen skal si at jeg har et poeng. Jeg gjør det akkurat nå. Fortell meg at jeg er genial og jeg er solgt, jeg vet jo at du har rett, trengte bare å få høre det fra enda en kilde.

Jeg tør aldri satse, frykten for å oppdage at mitt potensiale ikke er fullt så stort som jeg trodde, at jeg har blitt løyet for, at alt det jeg bygger min selvfølelse på er galt, den frykten er større enn meg. Større enn nesten alt tror jeg, jeg ville solgt bestemoren min til en suspekt fyr i Skippergata, bare for å slippe å oppleve det. Jeg ender opp på akkurat samme sted som de som ikke blir noe fordi de tror ikke har det i seg. Forskjellen er bare at jeg frykter, mens de tror de vet, og instiller seg deretter.

Jeg innrømmer at jeg godt kan like å få reaksjoner som ikke er positive, ikke som et opprør mot noe, men bare for å senke forventningene til meg selv en smule. Det forventes store ting av meg, selv om det hele tiden blir understreket at kjærligheten til meg er betingelsesløs, ingen er mindre glad i meg selv om jeg ikke bruker mitt fulle potensiale. Selvfølgelig. Den personen mine barndomsforbilder har konstruert for meg, den personen kan jeg aldri nå lenger enn til knærne. Og ingen jeg kjenner liker meg mindre av den grunn, bortsett fra meg selv.

Dancing in my pocket, worms eat my skin

Utenpå meg ligger det et lag, omtrent som det fettlaget som ligger rundt nyfødte kalver de gangene det vises kufødsler på Norge Rundt. Jeg liker å tro at det blir borte hvis jeg klarer å sette ord på det, men lingvistiske lover har gjort det umulig. Jeg innser mer og mer hvor utilstrekkelige ordene mine er, hvor banale og solbleke etterligner de blir av virkeligheten, og hvor ute av stand jeg er til å formidle meg selv til omverdenen. Fettlaget rundt meg isolerer meg fra alle de jeg bryr meg om, jeg ser dem helt tydelig og vi prater og livet er fint, men jeg kommer meg aldri helt fram til dem, det ligger alltid en ugjennomtrengelig hinne mellom meg og alle andre, og jeg ser ut til å være den eneste som merker det. En gang, etter inntak av en del underlige piller, skrev jeg med stor patos at jeg ville ha ord som kunne rive ned himmelen for så å bygge den opp igjen. Kravene mine har minsket siden da. Jeg vil ha ord som kan rive ned meg selv og bygge det hele opp igjen, og mer enn det trenger jeg ikke. Jeg vil ikke forandre verden eller utrette store ting, jeg skulle bare ønske jeg helt enkelt klarte å ha det bra.

Hvis jeg skal nærme meg beskrivelser av alt det vonde og ugjennomtrengelige vil det enten være banalt eller bare uforståelig. Som å se actionfilm på en bærbar tv uten lyd, fullstendig meningsløst og ganske stusselig. Jeg føler sterkt, intensivt og skiftende, blir revet i stykker av ensomhet men vil helst være alene, jeg er et levende paradoks, motsetningene i meg kriger hele tiden om enevelde, de biter og river og slåss, og kroppen min er altfor liten til å ha plass til alt dette. Inne i meg bor en sånn greie som er i Alien-filmene, de som sprenger ut av magen din, jeg liker å tro det ikke skremmer meg, men det er løgn.

Poden min

Kjæresten min har latt sin Ipod mini gå inn i felleseien, noe jeg setter svært stor pris på. Mangelen på musikk i øret det siste året, har gjort at jeg har oppfattet altfor mange tåpelige samtaler mellom tåpelige mennesker, og jeg synes det er storartet å igjen kunne isolere meg i egne tanker. En tur med Oslos brede kollektivtilbud, fører sjeldnere til at jeg vil sprenge meg selv og hele bussen i filler, og jeg får nå aldri med meg beskjeder fra Sporveien om at nevnte brede kollektivtilbud er tregt og jævlig og irriterende.

Designet er så vanvittig bra at jeg nesten blir litt fuktig nedentil. Det eneste problemet er egentlig det at jeg aldri hører ferdig låter lenger for det ligger så mye på den som jeg har lyst til å høre på. Og iTunes, iTunes er et irritasjonsmoment. Jeg har blitt helt avhengig av et program som kunne vært skrevet av min senile nabo Lillemor. Det er så idiotisk at fingrene mine etser opp i det jeg åpner det, hjernen skriker etter å få dø, og lungene slutter å fungere. Men så er det dette designet da.

I dag gikk jeg forbi en svært sint dame. Hun sto og skrek til en parkeringsvakt som skulle til å bøtelegge henne for at bilen hennes blokkerte fortauet. Hun sa hun var i en krisesituasjon og spurte (vel, hun spurte ikke, hun kommanderte) han til å gjøre et unntak, men parkeringsvakten var en mann av sine paragrafer, og vek ikke en tomme for hva han mente var rettferdig. Kvinnen spurte til og med en tilfeldig forbipasserende, i min skikkelse, om jeg synes fortauet virket blokkert. Dette ville ikke parkeringsvakten ha noe av. Da utbryter kvinnen halvt skrikende, halvt spyttende, noe sånt som: "Jeg går til VG med dette her, jeg vil ha navnet og tjenestenummeret ditt, du kommer i VG!". Det er altså det den frie presse har blitt redusert til, noe man truer parkeringsvakter og andre pengeinnkrevere med.

Og Gud tilgav henne for hennes synder, ga henne internett, og vips var hun tilbake i paradis.

Det samler seg opp mye hat når man tar t-bane hver dag

Noe av det mest irriterende som finnes er folk som ikke forstår By. De er ekstra mange nå på høsten, innflyttere som oppfører seg som om de har bodd i en hule hele livet og blitt oppdratt av ulv og bjørn og det som verre er. Deres manglende evne til å forstå simple sosiale koder er overveldende. Dette merker man aller tydligst i kollektivtrafikken. For eksempel: Når en t-bane er full og noen skal av må de som står nærmest døren gå ut av t-banevognen for å slippe ut dem litt lenger bak. Når man derimot skal på en t-bane lar man de som skal gå av gjøre det før man selv stiger inn. Er det veldig vanskelig å forstå? En skulle ikke tro det.

Mangelen på internett gjør det vanskelig å holde verdensveven oppdatert på hva min skarpsindige, dyptpløyende hjerne klekker ut av onde planer og sylskarpe konklusjoner. Dette er trist, for jeg føler at akkurat nå, når absolutt alle mennesker med respekt for seg selv fører blogg, trengs jeg for å le av dem og fortelle dem at de skriver elendig. Og det lover jeg å gjøre også, jeg må bare drepe de riktige folka i NextGenTel først. Fram til da vil jeg blogge sporadisk og altfor sjeldent, men ta en titt på dette så lenge: Maddox.com

Isenkram. Det er alt jeg har å si.