Konsepter av fare og sorg

Noen ting gjør mer vondt enn andre ting, og når noe er så ubehagelig at du ikke klarer å tenke på det uten å begynne å gråte og bli slått ut av apati, da tror jeg det er best å fortrenge det. Ikke for godt altså, det sier jo seg selv at ikke det er spesielt sunt, men enn liten stund, til man har fått det såpass på avstand at man kan plukke det fra hverandre og sakte men sikkert få bit etter bit til å forsvinne. Man trenger en viss distanse for at ikke denne dissekeringen skal sluke opp hele livet. Uansett hvor hardt man fortrenger vil det likevel bli liggende litt, og hvis man er bevisst på dette, så kan man bearbeide det lille først, og sakte men sikkert plukke det hele fra hverandre og pusle livet sitt på plass. Problemet er at det er så utrolig deilig å fortrenge, og så vrient å ta fatt på arbeidet med disse idiotiske ubehagelighetene. Akkurat nå virker det som en uoverkommelig oppgave.

Banaliteter som må ut

Det skulle jo være oss to, alltid, resten av livet, oss to og barn med rare navn i et hus som knirket, som fortrinnsvis befant seg i Telthusbakken, men andre hyggelige gater med hyggelige hus skulle også bli vurdert. Han holdt liv i meg mye lenger enn jeg tror han vet, han var det eneste som virket meningsfullt i livet mitt, for jeg er en håpløs romantiker som lever for klisjeer, og skal jeg først være forelsket skal det være i god gammeldags Hamsun-stil. Jeg er ikke særlig glad i livet mitt, jeg har på en måte aldri vært nært knyttet til det. Det har alltid vært en merkelig distanse mellom livet mitt og meg. Men det var aldri noen distanse mellom ham og meg, han sov under huden min, inne i øyenene mine og bak hjernen min, vadet rundt i blodet mitt og gikk tur i ryggmargen min.

«Jeg har ikke tid til å ha deg i livet mitt mer for jeg skal bli kunstner». Hallo?! Jeg er en idiot. Jeg velger selvkritikken som aldri slutter, et instrument jeg ikke behersker, jeg velger søvnløshet og ensomhet framfor min aller beste venn, som aldri blir borte og aldri er sur i mer enn en time, som vet om all dritten, alt slagget inne i meg, men som liker meg likevel. Jeg velger bort Sister Act, engelsk øl, turer og sprettball til fordel for et univers med bare meg i, hvor jeg aldri blir fornøyd, og dette føles utmerket og grusomt på samme tid, men aller mest det siste. Jeg velger å være trist framfor å være glad, fordi jeg paradoksalt nok tror at det er det det første som i lengden vil gjøre meg mest tilfreds.

John Donne igjen

Go and catch a falling star,
Get with child a mandrake root,
Tell me where all past years are,
Or who cleft the devil's foot,
Teach me to hear mermaids singing,
Or to keep off envy's stinging,
And find
What wind
Serves to advance an honest mind.
If thou be'st born to strange sights,
Things invisible to see,
Ride ten thousand days and nights,
Till age snow white hairs on thee,
Thou, when thou return'st, wilt tell me,
All strange wonders that befell thee,
And swear,
No where
Lives a woman true and fair. If thou find'st one, let me know,
Such a pilgrimage were sweet;
Yet do not, I would not go,
Though at next door we might meet,
Though she were true, when you met her,
And last, till you write your letter,
Yet she
Will be
False, ere I come, to two, or three.

Jeg tror ikke at word verification egentlig er på grunn av spam, men for å forhindre at fulle folk ikke renner ned nettet med tåpelig kommentering og blogging i fylla. Jeg vil ha word verification på livet.

Nostalgi

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om nostalgi. På prinsipp er jeg motstander av det. Jeg mener at man skal rive ned fortiden og det gamle, for å hele tiden gi rom til det nye og uoppdagne. Problemet er bare det at jeg er det mest nostalgiske mennesket jeg vet om. Jeg bader i nostalgi, svømmer rundt og heller det i meg. Og jeg ville ikke gitt bort nostaligen for alt i verden, jeg og nostalgien utfyller hverandre, lever sammen i stille harmoni. Det er det perfekte parforhold.

Å ta seg i kragen

Jeg har en urokkelig tro på rådet "Ta deg sammen", og benytter enhver anledning til å fortelle folk at det er det de bør gjøre. Dessverre er det altfor få som forstår hvor brukbart dette rådet faktisk er. Når jeg klapper en gråtende, nedbrutt klump kameratslig (og litt beklemt) på skulderen og sier "Ta deg sammen nå", så er det svært få som tar det til seg. De fleste blir desto mer nedbrutte (og hvis jeg legger til "Ta en runk og kom over det i stedet" har det, som nevnt tidligere, hendt at man har slått meg med en paraply). Men dette er faktisk det beste rådet jeg noensinne har fått, og dermed også det beste jeg har å gi videre. Hadde det ikke vært for at en skummel men fantastisk dame, som så ut som en frosk og aldri smilte, rolig fortalte meg at: "Danielle, det eneste du kan gjøre er å ta deg sammen. Livet gjør vondt og kommer alltid til å gjøre det, og det beste du kan gjøre nå er å bare bite det i deg. Skjerp deg, du vet bedre enn dette her." så hadde jeg nok fortsatt vært en nedbrutt, gråtende pøl, med leverskader og en sykelig fascinasjon for døden. Nå gjør ikke nyrene mine vondt når jeg står opp lenger, og livet mitt er kjedelig, men det finnes i det minste mer stabile ting i det enn øl og mislykkede selvmordsforsøk. Jeg sier ikke at hvis man bare tar seg sammen så ordner alt seg sporenstreks, men hvis man tar seg en runk og kommer over det, så har man faktisk kommet veldig langt på vei. Det er lett å kjøre seg fast, men det er faktisk ikke verre enn at man reiser seg og går ut av grøfta.

(Men det er jo mildt ironisk at det beste psykiatrien har gjort for meg er å fortelle meg at livet ikke kommer til å bli noe bedre, og at det beste man kan gjøre er å bite det i seg).

(fra Wikipedia)
Kvartering

Kvarteringen startet med at genitaliene ble skåret av og tarmene trukket ut og brent mens den dømte, dersom han var ved bevissthet, så på. Deretter ble han halshugget, og kroppen ble delt i fire deler. Delene ble kokt, normalt i tjære eller saltvann, slik at de ble konservert, og deretter ble de utstilt for å vise hva staten gjør med forrædere. Dette hindret også at tilhengere av den dømte, som oftest hadde ledet en eller annen form for opprør, kunne gi den dømte en verdig begravelse.

Jepp.

Et saksofonspillende tyttebær og en rød øl

Jeg liker de dagene jeg føler meg bra nok, de er alt for få.

Sjalusi er en underlig følelse, den føles så bakvendt og meningsløs og på en måte speilvender alt det fine i en relasjon. Det snur opp ned på all du liker i den andre personen, og gjør henne full av hull og baktanker som egentlig ikke er der, hvisker ut grensen mellom virkelighet og fantasi, men ikke på den fine, naive måten som en forelskelse gjør. Det er en omvendt forelskelse, og gjerne en ganske smertefull som sådan. Faen ta.

I dag tok jeg opp meg selv når jeg øvde. Et øyeblikk var jeg overbevist om at noen hadde gått inn på øverommet mitt og spilt inn seg selv på sax mens jeg var på do, for det virket ikke sannsynlig at det var mitt verk. Men det må jo ha vært det, og jeg er en underlig blanding av sjokkert og imponert. Jeg kan jo spille, hurra!

Haha.

Ikke stykkevis og delt

Litt etter litt blir jeg noe jeg tror er et dårlig menneske. Jeg tror ikke lenger på noen ting. Jeg tror at har man Nina Hagen og et glass Jãgermeister med is i, så har man egentlig alt man trenger. Jeg tror ikke på solidaritet, jeg tror ikke på å være snill, men jeg tror heller ikke på å være misantropisk og samfunnskritisk og sinna. Jeg tror ikke på å gå i demonstrasjonstog, jeg tror ikke på underskriftskampanjer, studiesirkler eller å være veganer. En etter en har de tingene jeg sto for bleknet, jeg mener fortsatt det samme, men jeg bryr meg ikke, jeg mener det ikke fullt og helt. Sakte men sikkert har jeg brutt ned hvert eneste prinsippfaste ben i kroppen min, og igjen står, ja, Nina Hagen og Jãgermeister. Det viktigste er at jeg har det bra, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan sitte å si det, men det har blitt sånn. Det verste er at jeg trives med det.

Er piercing i brystvorta en dum idé?

Beyond the horizon of the place we lived when we where young

Vår nydelige, enorme trebalkong i Åsaveien 14 var virkelig et magisk sted. Vi hadde sukkererter i den midterste blomsterkassen, poteter og tomater og blomster med underlige navn og glorete farger. Pappa tok bilder av solnedgangene i Åsaveien 14, for det var Gud som viste seg for oss sa han. Rett før det skumret var Oslo enormt, gigantisk, det største og vakreste i hele verden, og vi hadde den beste utsikten. Solen gikk akkurat ned i horisonten, KPMG-bygget hadde ingen bygget enda, og jeg hadde enda ikke lært ordet "klisjé". Den rosa blokken som i virkeligheten sto nede ved Majorstuhuset var tusen mil unna (Jeg har forøvrig aldri sett den noe annet sted enn fra vår balkong, så for alt jeg vet kan det faktiske ligge tusen mil mellom Åsaveien 14 og den rosa blokken som burde ligge ved Majortsuhuset). Alt var så enormt, og enda hadde ingen fortalt meg om verdensrommets uenderlighet,som for alvor utfordret mine metafysiske begreper. Jeg liker tanken på at jeg aldri kommer til å helt forstå akkurat det der.

Nye blogger suger.

Mitt liv som telefonselger

-Hei, goddag, jeg ringer i fra Infonor i Oslo angående brannsikkerhet, snakker jeg med huseieren?
-Jeg er ikke interessert i brannsikkerhet, jeg bor nemlig i murhus.
-Det blir ikke brann i murhus?
-Nei.
-Du har aldri sett et ubrent murhus før?
-Nei, mur brenner ikke.
-Neihei, det betyr vel kanskje at alt invetaret ditt er laget av mur også? Snakker du til meg via din murtelefon kanskje? I mursofaen, omkranset av murvegger og murgulv og murtak? Gjør du det? Forstyrret jeg deg i mens du leste i en murstein av en bok? Beklager så mye. Det må vel bli ganske varmt hos deg på sommeren, med all den muren? Jeg håper da inderlig du har et godt airconditioninganlegg? Du har kanskje bygd deg et anlegg i mur?
-Klikk.

Ønskeliste

Til jul ønsker jeg meg:

-Almanakk for 2007 (Marianne!)
-Sykkel, gjerne gammel og ubrukelig
-Ikke bøker, akkurat nå har jeg mer enn nok av slike, så ingen bøker, men unntak av Garborg
-En sigareske til å ha saksofonfliser i
-Jobb
-En utsvevende tur på fylla jeg slipper å betale for, som må vare til morgenen etter og inkludere vannpipe, tjall og litt godt øl
-Kanskje noen nye klær? Ja, det er på tide.
-Juleøl, fortrinnsvis Nøgne Ø, aller helst Julenatt
-Epletesett, gjerne i deler og fordelt over flere år
-Pinlig nok må jeg innrømme at jeg ønsker meg en sånn der Bjørn Borg-boxershorts, uten at jeg helt kan forklare hvorfor
-Et bidrag til det evinnelige piercingprosjektet!
-Penger og gull

Complaint Choir

Det her gjorde virkelig dagen min.
Vurderer å flytte til Finland sporenstreks, de nevner jo til og med lisensmannen!

Lisensmannen

Da jeg var liten var jeg i hovedsak redd for tre ting. Det ene var av en eller annen grunn å dø av sult i løpet av natten, og derfor hadde jeg alltid et knekkebrød og litt morrpølse stående i/ved sengen. Dessuten var jeg livredd barnevernet. Det bodde nemlig en dame som jobbet i barnevernet i blokka vår, og pappa fortalte alltid at hvis jeg ikke var snill så ville hun komme og hente meg (det er ikke før ganske nylig jeg innså at barnevernet ikke er der for å ta slemme barn fra foreldrene sine, men omvendt). Men den skumleste var likevel ikke barneverndamen med det rette, røde håret og de pedagogiske Uno-klærne, den skumleste av alle det var Lisensmannen. Pappa var NRK-hater på sin hals, og ikke faen om han skulle betale noe til Statskanalen, som jo var eid av antisemmitistiske Arbeiderpartitilhengere. I mine mareritt var Lisensmannen en liten mann med svart dress, stresskoffert og bowlerhatt, som med makt tvang seg inn i de tusen hjem og leverte skyhøye og blodig urettferdige bøter de aller fattigste, hvis eneste drøm var å kunne se søndagsfilmen i fred. Fredagskvelden var altså spennende på flere plan. Fluktplanen var like absurd som den var tåpelig, og besto i noe sånt som å kaste TV'en ut på balkongen, eller gjemme den med en duk og en blomstervase hvis man følte for å friste skjebnen. Hver gang det gikk i gangen ble pappa rastløs og kvikk i blikket (han hadde hørt at det hadde vært mye kontroller den siste måneden), og listet seg bort til TV'en for å skru ned lyden. Så lot vi som vi ikke var hjemme. Melodi Grand Prix var aldri mer spennende enn da jeg så Norges bidrag uten lyd i det vi hørte det gikk i heisen utenfor. Men her om dagen kom altså Lisensmannen på besøk i virkeligheten, og det var en enorm skuffelse. For det første hadde han ingen hatt, men slitent tredagerskjegg og langt hår. For det andre synes han det var greit å ikke slippe inn, og han satte aldri foten sin i dørkarmen for å ta seg inn med makt. Torpedoer med brede skuldre og solbriller sto heller ikke gjemt i gangen. Dermed var myten om Lisensmannen avlivet for godt, dessverre.

Det er ikke egentlig ruseffekten jeg er interessert i, det er de øyeblikkene som en gang har vært knyttet til dem, det er nostalgi og det er minner. Jeg prøver å finne fram til den gangen vi drasset vannpipa opp i skogen, Ben Borgen dukket opp, og jeg lo, og lo og klarte ikke slutte å le. Den morgenen hadde jeg våknet av at jeg holdt på å gå på veggen, i løpet av natten hadde en sinnsyk angst sneket seg over meg og sperret meg helt inne. Jeg klarte ikke gjøre noe, klarte ikke sitte stille eller bevege på meg, jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hvor dette kom fra eller hva det var. Men nå, samme kveld var plutselig alt perfekt, med jegergryte, tjall og en altfor kald hytte, oppvarmet av peis, stearinlys og nydelige mennesker.

Eller hva med Kongsberg i sommer! På en brygge da det var altfor, altfor varmt, helt til noen ikke gadd ligge stille mer, men kastet seg ut i det slimete vannet med ølflaske i hånda og solbriller på. Å, jeg husker jeg var redd for å bli tatt av strømmen! Etterpå lå jeg henslengt på brygga, i en slags euforisk lykkerus som ikke alkoholen kan ta æren for. Rudolf turte ikke bade, ølen tok aldri slutt, og i bakgrunnen et sted spilte noen Watermelon Man, en låt jeg enda ikke hadde rukket bli lei av. Det er dette jeg prøver å huske, all spriten, all hasjen, alt er bare forsøk på å gjenskape øyeblikk som det, banalt enkle øyeblikk hvor kanskje ikke rusen trengte å ha vært med i det hele tatt, men hvor den senere har fått all æren for å skape en lykkefølelse jeg sjeldent opplever.