Ego

Jeg synes til stadighet folk forteller at foreldrene deres alltid sa til dem at de aldri kunne bli til noe, og at dette er grunnen til at livene deres gått like ned i vannklosettet. Hadde bare voksenpersonene rundt dem støttet opp rundt deres tidligste valg, og fortalt dem at det de gjorde var bra, hadde alt også blitt bra.

Personlig har jeg det omvendt. Jeg skulle ønske jeg hadde en autoritet rundt meg selv som barn, som fortalte meg at jeg var helt, helt allminnelig. At jeg ikke hadde spesielle gaver eller talenter, at livet mitt kom til å bli ræl, og at ingen kom til å komme i begravelsen min. Jeg skulle ønske det fantes noen, hvis mening betydde noe for meg, som ikke fortalte meg at jeg i løpet av livet kunne gjøre akkurat hva jeg ville, kunne bli hva jeg ville, at alt lå grenseløst og åpent foran meg. Mitt åtte år gamle ego hadde hadde godt av en viss bakkekontakt

Jeg er en smiger-junkie, for det er det egoet mitt er oppfostret på. Og jeg gjør hva som helst, bare noen forteller meg at jeg er kreativ eller intelligent eller skriver bra. Jeg vrenger sjelen min, uansett hvor smertefullt det er, bare for at noen skal si at jeg har et poeng. Jeg gjør det akkurat nå. Fortell meg at jeg er genial og jeg er solgt, jeg vet jo at du har rett, trengte bare å få høre det fra enda en kilde.

Jeg tør aldri satse, frykten for å oppdage at mitt potensiale ikke er fullt så stort som jeg trodde, at jeg har blitt løyet for, at alt det jeg bygger min selvfølelse på er galt, den frykten er større enn meg. Større enn nesten alt tror jeg, jeg ville solgt bestemoren min til en suspekt fyr i Skippergata, bare for å slippe å oppleve det. Jeg ender opp på akkurat samme sted som de som ikke blir noe fordi de tror ikke har det i seg. Forskjellen er bare at jeg frykter, mens de tror de vet, og instiller seg deretter.

Jeg innrømmer at jeg godt kan like å få reaksjoner som ikke er positive, ikke som et opprør mot noe, men bare for å senke forventningene til meg selv en smule. Det forventes store ting av meg, selv om det hele tiden blir understreket at kjærligheten til meg er betingelsesløs, ingen er mindre glad i meg selv om jeg ikke bruker mitt fulle potensiale. Selvfølgelig. Den personen mine barndomsforbilder har konstruert for meg, den personen kan jeg aldri nå lenger enn til knærne. Og ingen jeg kjenner liker meg mindre av den grunn, bortsett fra meg selv.

Dancing in my pocket, worms eat my skin

Utenpå meg ligger det et lag, omtrent som det fettlaget som ligger rundt nyfødte kalver de gangene det vises kufødsler på Norge Rundt. Jeg liker å tro at det blir borte hvis jeg klarer å sette ord på det, men lingvistiske lover har gjort det umulig. Jeg innser mer og mer hvor utilstrekkelige ordene mine er, hvor banale og solbleke etterligner de blir av virkeligheten, og hvor ute av stand jeg er til å formidle meg selv til omverdenen. Fettlaget rundt meg isolerer meg fra alle de jeg bryr meg om, jeg ser dem helt tydelig og vi prater og livet er fint, men jeg kommer meg aldri helt fram til dem, det ligger alltid en ugjennomtrengelig hinne mellom meg og alle andre, og jeg ser ut til å være den eneste som merker det. En gang, etter inntak av en del underlige piller, skrev jeg med stor patos at jeg ville ha ord som kunne rive ned himmelen for så å bygge den opp igjen. Kravene mine har minsket siden da. Jeg vil ha ord som kan rive ned meg selv og bygge det hele opp igjen, og mer enn det trenger jeg ikke. Jeg vil ikke forandre verden eller utrette store ting, jeg skulle bare ønske jeg helt enkelt klarte å ha det bra.

Hvis jeg skal nærme meg beskrivelser av alt det vonde og ugjennomtrengelige vil det enten være banalt eller bare uforståelig. Som å se actionfilm på en bærbar tv uten lyd, fullstendig meningsløst og ganske stusselig. Jeg føler sterkt, intensivt og skiftende, blir revet i stykker av ensomhet men vil helst være alene, jeg er et levende paradoks, motsetningene i meg kriger hele tiden om enevelde, de biter og river og slåss, og kroppen min er altfor liten til å ha plass til alt dette. Inne i meg bor en sånn greie som er i Alien-filmene, de som sprenger ut av magen din, jeg liker å tro det ikke skremmer meg, men det er løgn.

Poden min

Kjæresten min har latt sin Ipod mini gå inn i felleseien, noe jeg setter svært stor pris på. Mangelen på musikk i øret det siste året, har gjort at jeg har oppfattet altfor mange tåpelige samtaler mellom tåpelige mennesker, og jeg synes det er storartet å igjen kunne isolere meg i egne tanker. En tur med Oslos brede kollektivtilbud, fører sjeldnere til at jeg vil sprenge meg selv og hele bussen i filler, og jeg får nå aldri med meg beskjeder fra Sporveien om at nevnte brede kollektivtilbud er tregt og jævlig og irriterende.

Designet er så vanvittig bra at jeg nesten blir litt fuktig nedentil. Det eneste problemet er egentlig det at jeg aldri hører ferdig låter lenger for det ligger så mye på den som jeg har lyst til å høre på. Og iTunes, iTunes er et irritasjonsmoment. Jeg har blitt helt avhengig av et program som kunne vært skrevet av min senile nabo Lillemor. Det er så idiotisk at fingrene mine etser opp i det jeg åpner det, hjernen skriker etter å få dø, og lungene slutter å fungere. Men så er det dette designet da.

I dag gikk jeg forbi en svært sint dame. Hun sto og skrek til en parkeringsvakt som skulle til å bøtelegge henne for at bilen hennes blokkerte fortauet. Hun sa hun var i en krisesituasjon og spurte (vel, hun spurte ikke, hun kommanderte) han til å gjøre et unntak, men parkeringsvakten var en mann av sine paragrafer, og vek ikke en tomme for hva han mente var rettferdig. Kvinnen spurte til og med en tilfeldig forbipasserende, i min skikkelse, om jeg synes fortauet virket blokkert. Dette ville ikke parkeringsvakten ha noe av. Da utbryter kvinnen halvt skrikende, halvt spyttende, noe sånt som: "Jeg går til VG med dette her, jeg vil ha navnet og tjenestenummeret ditt, du kommer i VG!". Det er altså det den frie presse har blitt redusert til, noe man truer parkeringsvakter og andre pengeinnkrevere med.

Og Gud tilgav henne for hennes synder, ga henne internett, og vips var hun tilbake i paradis.

Det samler seg opp mye hat når man tar t-bane hver dag

Noe av det mest irriterende som finnes er folk som ikke forstår By. De er ekstra mange nå på høsten, innflyttere som oppfører seg som om de har bodd i en hule hele livet og blitt oppdratt av ulv og bjørn og det som verre er. Deres manglende evne til å forstå simple sosiale koder er overveldende. Dette merker man aller tydligst i kollektivtrafikken. For eksempel: Når en t-bane er full og noen skal av må de som står nærmest døren gå ut av t-banevognen for å slippe ut dem litt lenger bak. Når man derimot skal på en t-bane lar man de som skal gå av gjøre det før man selv stiger inn. Er det veldig vanskelig å forstå? En skulle ikke tro det.

Mangelen på internett gjør det vanskelig å holde verdensveven oppdatert på hva min skarpsindige, dyptpløyende hjerne klekker ut av onde planer og sylskarpe konklusjoner. Dette er trist, for jeg føler at akkurat nå, når absolutt alle mennesker med respekt for seg selv fører blogg, trengs jeg for å le av dem og fortelle dem at de skriver elendig. Og det lover jeg å gjøre også, jeg må bare drepe de riktige folka i NextGenTel først. Fram til da vil jeg blogge sporadisk og altfor sjeldent, men ta en titt på dette så lenge: Maddox.com

Isenkram. Det er alt jeg har å si.

Blå barn

De sier at humor er det beste våpen, men jeg begynner å tvile. Jeg utviklet visstnok min sans for ironi sykelig tidlig, min mor sier det var i 6-års alderen, og siden den gang har den vokst til å bli en kjærkommen venn jeg ikke kan klare meg uten. Nå begynner jeg å lure på om det har gått for langt. For noen måneder siden ble jeg fortalt at en fyr i Demokratene hadde uttalt noe sånt som at hvis kvinnene ble litt flinkere til å spre beina når mannen kom hjem fra jobb, da hadde det kanskje blitt litt mindre vold i hjemmet. Et hvilket som helst normalt menneske ville reagert på dette med raseri. Jeg hadde latterkrampe i 3 dager. I går leste jeg at på Sri Lanka er vannet så forurenset at noen barn blir født blå. Min spontanreaksjon: Hikstende latter. Jeg undres på hvordan humor kan være noe våpen mot noe som helst når du slutter å ta ting alvorlig fordi alt på et eller annet nivå kan les av. Humor er nedsløvende. Hva skjer med verden når en grusom tragedie ikke betyr noen ting så lenge den har en god punchline?

Hummer-biler

Er det en ting jeg virkelig morer meg over i dagliglivet er det folk med Hummer-biler. Jeg kan ikke noe for at jeg trekker litt på smilebåndet hver gang jeg ser et av disse dyrene av en bil med et bittelite menneske inni. Jeg forstår ikke helt funksjonen av en bil som er så stor at du må parkere litt opp på fortauet for å ikke blokkere veien. Som en venn av meg så godt formulerte det: "Den eneste unnskyldingen for å ha en Hummer må være hvis du har åtte barn og alle spiller kontrabass".

Sjokolade

I Chicago finnes det et sted jeg ville solgt sjelen min for å få besøke. Det er en liten sjokoladebutikk halvparten så stort som mitt kjøkken (og jeg har et veldig lite kjøkken), hvor de to eneste ansatte er noen nydelige gamle damer. Jeg vet ikke egentlig hvordan de ser ut, men jeg har sett for meg at de har krøllete, grått hår begge to og ser ut som søsken.

Jeg leste om butikken på internett for noen år siden, og det er ikke så veldig lenge siden jeg smakte denne sjokoladen for første gang. Sjokoladen de har der er verdens dyreste, men også verdens beste. De har helt ville smakskombinasjoner, som sjokolade med balsamico og oliven, men også mer vanlige smaker, som likevel overgår Spesial ganske lett. Når du er barn virker det logisk at ting som smaker godt hver for seg også må være godt i kombinasjon. Det var en stor skuffelse for meg å oppdage at scones med vaniljesaus og morrpølse egentlig var ganske heslig. Men produsenten av disse sjokoladene klarer å kombinere vidt forskjellige, nærmest parodoksale smaker i en så fulkommen balanse at, at, jeg ikke klarer å beskrive resultatet i ord. Det er kunst! Jeg er klar over at det høres absurd ut, men det smaker faktisk vakkert.

Jeg har funnet en ny yndlingsblogg, man kan finne den her. Den må ses og den må leses og den må hylles.

Kong Alkohol

Alkoholen er en lunefull ting. Det slutter aldri å forundre meg at den kan forandre meg, en litt bitter, men stort sett ganske oppegående verdensborger, til et slags dyr, en imbesil moron hvor alt intellekt forlengst har skrumpet inn til en pøl av forfall. Og likevel synes jeg det er nettopp det som er så storartet, hvordan jeg plutselig liker alle mennesker som sier hei til meg, akkurat som et barn blir jeg bestevenn med nærmest hvem som helst. Nå oppstår det jo selvfølgelig endel pinlige situasjoner i det rusen forsvinner, for plutselig har jeg inkludert en haug med mennesker jeg virkelig ikke kan fordra i vennekretsen. Dette har jeg foreløpig løst ved å bare passe på å alltid være full når jeg omgås visse mennesker.

Å skyte hele verden

Det finnes så vanvittig mye underlig på internett. I dag vil jeg presentere et lite utvalg hesligheter. Fat Chicks In Partyhats -En helt vanvittig side hvor en fyr stort sett kun gjør narr av feite folk. Gjerne i ført, som tittelen tilsier, partyhatter. Guds Løgn -Forfatteren av denne siden ser ut til å tro at han kan skrive, og presenterer et utvalg tekster av "filosofisk" og pornografisk art. PilzOut -Fjortisgutter fra beste vestkant poster bilder av sin omgangskrets og fylleanekdoter. Tror dette holder for i dag. Er det egentlig så rart jeg ikke liker folk?

Noen ganger har verden så mye humor at det er umulig å ikke le høyt. Ihvertfall humre litt. Dette er en sånn dag. Jeg skal bruke denne dagen på å fortelle svenskevitser og nynne på gammel diskomusikk, nå når den først er her.

Jeg vil skrive rare, korte innlegg, om damer som får diskokuler i hodet og dør, om folk med rare ansikter og sure smil. Jeg vil skrive om middelaldrende Telenor-damer som prater om "Bitches and hoes" på vei til jobb, og andre ting jeg kan gå å humre over i ukesvis uten at noen andre forstår hvorfor. Jeg vil være intern med meg selv om bruke dagene til å ligge i en underlig døs hvor virkelighet og fantasi sklir inn i hverandre til en underlig grøt. Jeg tror jeg vil prøve å ignorere virkeligheten litt så kanskje den forsvinner av seg selv.

Du vet du er misfornøyd når det irriterer deg at fuglene har begynt å synge igjen fordi de vekker deg om morgenen.

Rabbits and dogs, and the passing time

Det er veldig rart hvordan steder man har vært lenge blir en del av deg selv om du i utgangspunktet ikke liker å være der. Hvordan man savner ting man vet at man egentlig hatet, og drømmer om ting man ikke kan fordra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med all denne plutselige og overdrevne friheten som jeg har lengtet etter og savnet.

Fyllereligiøs

Jesus døde ikke på korset for mine ugjerninger. Jeg vil være min egen frelser, min egen martyr. Jeg vil være engelen og djevelen, St. Peter og Lucifer. Hvordan jeg kan skrive slike ord, hvordan kristdommens guder sniker seg inn i meg og gjemsøker meg i søvne, det er et mysterium. Hvordan en uttalt ateist så lett kan miste sin fornuft, så lett gi seg hen til religionens tveeggede sverd, hvorfor har man ikke lenger kontroll på sitt eget hode?!? Så fort man løsner på jerngrepet om hjernen lurer det seg inn, tankene om gud, og synd og frelse og død. Disse gudene spiller et skittent spill, den frie viljen er slettes ikke så fri som man vil ha det til. Hvis den var det ville jeg ikke selv kunne bestemme at disse tingene skulle la meg være i fred? Hadde jeg levd i en bok kunne jeg ha hyttet med neven opp mot himmelen og forbannet gud, men dessverre er jeg et virkelig menneske. Selv min egen, trofaste hjerne har de vendt i mot meg! Og for hvilken grunn? Vil jeg ikke bare være enda en fortapt sjel? Enda et forpint legeme til helvetes porter?

Men jeg tror uansett ikke det spiller noen rolle, for om jeg dør i en seng av synd og sæd og blod, korsfestet av øyeblikkets gledesrus og gjennomboret av verdenstyggelighet, eller om jeg dør som en ren og pietistisk asket, om jeg roper til Herren i dødskrampen, alene og på knærne, og i armene på min frelser, så vil jeg likevel stå for hver eneste synd jeg noensinne har begått.

Fittepreik

I helgen av jeg på en slags fest, og vi var flere som satt og pratet og drakk øl. Jeg kom i skade for å søle øl eller et eller annet tåpelig, og på impuls utbrøt jeg ”Fitte!”. Da fikk jeg straks høre fra jenta ved siden av meg siden av meg at dette var dårlig feministisk praksis. Jeg lurte på hvorfor, hva som var kvinneundertrykkende med å bruke et lettere vulgært ord for det kvinnelige kjønnsorgan, men det kunne hun ikke svare på. Hun informerte meg om at det rett og slett ”bare var sånn”. Da synes jeg rett og slett det blir for dumt. Du kan ikke mene noe uten å ha noen som helst peiling på hvorfor du mener det. Jeg forstår tankegangen hennes, jeg har diskutert dette med meg selv opptil flere ganger. Hvis jeg bruker, ja, for eksempel fitte da som et banneord, vil det da være sexsistisk? På en måte ja, for det blir brukt i en negativ sammenheng, men er ikke dette bare å stenge seg selv inni enda et bur av tabuer?

Og er det greit hvis man bruker et klinisk og veldig lite vulgært ord som ”vagina” i den samme sammenhengen? Går det bra eller er det også sexistisk? Det er vel strengt talt ikke veldig mange som bruker vagina og cunnilingus i intime situasjoner inne på soverommet? Og kan en jente være sexistisk mot sitt eget kjønn? Vil en jente i noen som helst sammenheng egentlig bli oppfattet som sexistisk? Skal jeg være ærlig tror jeg ikke det.

Jeg merker at jeg reagerer hvis en gutt utbryter ”Fitte”, særlig hvis dette er noen jeg ikke vet hvor står kvinnepolitisk, fordi jeg ikke er sikker på hva han legger i det.. Det er bare et instinkt. Og hvis jeg hadde fått slengt ”Din jælva fitte” etter meg, da hadde jeg blitt forbanna, men er ikke det noe helt annet? Blir jeg ikke da rett og slett nedvurdert til et kjønnsorgan med ben? Det ligger liksom noe ekkelt i å være en fitte, noe billig og sleskt og skitten, hvis jeg hadde ropt noe lignende til en gutt hadde det ikkke hatt samme effekten. Her forstår jeg dette med dårlig feministisk praksis (som for øvrig er et helt forferdelig utrykk), så spørsmålet blir vel heller om dette er to sider av samme sak eller to helt forskjellige ting?

På en annen side banner jeg like mye når jeg vil utrykke noe positivt som negativt, du kan for eksempel høre meg si ”Fitte, for en bra film det var!”. Det sier vel strengt talt seg selv at jeg, som jente og panserfeminist, ikke mener dette utrykket negativt, jeg kunne like utbrutt ”Kuk!”, eller ”Pokker” eller ”Søren!” eller ”dærsken døtte!” (eller ”Pølsevev” eller ”pøkk” eller ”gå ta banen!”, ja, jeg tror dere har skjønt poenget nå). Hadde jeg vært klar nok i huet denne kvelden hadde jeg tatt opp diskusjonen og holdt en flammende apell, men med hodet så stappet fullt av diverse giftstoffer som mitt var sa jeg vel noe slikt som ”Det er min fitte og jeg nevner den så ofte jeg vil”, før jeg glemte hele greia og sovnet i et hjørne.