Hummer-biler

Er det en ting jeg virkelig morer meg over i dagliglivet er det folk med Hummer-biler. Jeg kan ikke noe for at jeg trekker litt på smilebåndet hver gang jeg ser et av disse dyrene av en bil med et bittelite menneske inni. Jeg forstår ikke helt funksjonen av en bil som er så stor at du må parkere litt opp på fortauet for å ikke blokkere veien. Som en venn av meg så godt formulerte det: "Den eneste unnskyldingen for å ha en Hummer må være hvis du har åtte barn og alle spiller kontrabass".

Sjokolade

I Chicago finnes det et sted jeg ville solgt sjelen min for å få besøke. Det er en liten sjokoladebutikk halvparten så stort som mitt kjøkken (og jeg har et veldig lite kjøkken), hvor de to eneste ansatte er noen nydelige gamle damer. Jeg vet ikke egentlig hvordan de ser ut, men jeg har sett for meg at de har krøllete, grått hår begge to og ser ut som søsken.

Jeg leste om butikken på internett for noen år siden, og det er ikke så veldig lenge siden jeg smakte denne sjokoladen for første gang. Sjokoladen de har der er verdens dyreste, men også verdens beste. De har helt ville smakskombinasjoner, som sjokolade med balsamico og oliven, men også mer vanlige smaker, som likevel overgår Spesial ganske lett. Når du er barn virker det logisk at ting som smaker godt hver for seg også må være godt i kombinasjon. Det var en stor skuffelse for meg å oppdage at scones med vaniljesaus og morrpølse egentlig var ganske heslig. Men produsenten av disse sjokoladene klarer å kombinere vidt forskjellige, nærmest parodoksale smaker i en så fulkommen balanse at, at, jeg ikke klarer å beskrive resultatet i ord. Det er kunst! Jeg er klar over at det høres absurd ut, men det smaker faktisk vakkert.

Jeg har funnet en ny yndlingsblogg, man kan finne den her. Den må ses og den må leses og den må hylles.

Kong Alkohol

Alkoholen er en lunefull ting. Det slutter aldri å forundre meg at den kan forandre meg, en litt bitter, men stort sett ganske oppegående verdensborger, til et slags dyr, en imbesil moron hvor alt intellekt forlengst har skrumpet inn til en pøl av forfall. Og likevel synes jeg det er nettopp det som er så storartet, hvordan jeg plutselig liker alle mennesker som sier hei til meg, akkurat som et barn blir jeg bestevenn med nærmest hvem som helst. Nå oppstår det jo selvfølgelig endel pinlige situasjoner i det rusen forsvinner, for plutselig har jeg inkludert en haug med mennesker jeg virkelig ikke kan fordra i vennekretsen. Dette har jeg foreløpig løst ved å bare passe på å alltid være full når jeg omgås visse mennesker.

Å skyte hele verden

Det finnes så vanvittig mye underlig på internett. I dag vil jeg presentere et lite utvalg hesligheter. Fat Chicks In Partyhats -En helt vanvittig side hvor en fyr stort sett kun gjør narr av feite folk. Gjerne i ført, som tittelen tilsier, partyhatter. Guds Løgn -Forfatteren av denne siden ser ut til å tro at han kan skrive, og presenterer et utvalg tekster av "filosofisk" og pornografisk art. PilzOut -Fjortisgutter fra beste vestkant poster bilder av sin omgangskrets og fylleanekdoter. Tror dette holder for i dag. Er det egentlig så rart jeg ikke liker folk?

Noen ganger har verden så mye humor at det er umulig å ikke le høyt. Ihvertfall humre litt. Dette er en sånn dag. Jeg skal bruke denne dagen på å fortelle svenskevitser og nynne på gammel diskomusikk, nå når den først er her.

Jeg vil skrive rare, korte innlegg, om damer som får diskokuler i hodet og dør, om folk med rare ansikter og sure smil. Jeg vil skrive om middelaldrende Telenor-damer som prater om "Bitches and hoes" på vei til jobb, og andre ting jeg kan gå å humre over i ukesvis uten at noen andre forstår hvorfor. Jeg vil være intern med meg selv om bruke dagene til å ligge i en underlig døs hvor virkelighet og fantasi sklir inn i hverandre til en underlig grøt. Jeg tror jeg vil prøve å ignorere virkeligheten litt så kanskje den forsvinner av seg selv.

Du vet du er misfornøyd når det irriterer deg at fuglene har begynt å synge igjen fordi de vekker deg om morgenen.

Rabbits and dogs, and the passing time

Det er veldig rart hvordan steder man har vært lenge blir en del av deg selv om du i utgangspunktet ikke liker å være der. Hvordan man savner ting man vet at man egentlig hatet, og drømmer om ting man ikke kan fordra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med all denne plutselige og overdrevne friheten som jeg har lengtet etter og savnet.

Fyllereligiøs

Jesus døde ikke på korset for mine ugjerninger. Jeg vil være min egen frelser, min egen martyr. Jeg vil være engelen og djevelen, St. Peter og Lucifer. Hvordan jeg kan skrive slike ord, hvordan kristdommens guder sniker seg inn i meg og gjemsøker meg i søvne, det er et mysterium. Hvordan en uttalt ateist så lett kan miste sin fornuft, så lett gi seg hen til religionens tveeggede sverd, hvorfor har man ikke lenger kontroll på sitt eget hode?!? Så fort man løsner på jerngrepet om hjernen lurer det seg inn, tankene om gud, og synd og frelse og død. Disse gudene spiller et skittent spill, den frie viljen er slettes ikke så fri som man vil ha det til. Hvis den var det ville jeg ikke selv kunne bestemme at disse tingene skulle la meg være i fred? Hadde jeg levd i en bok kunne jeg ha hyttet med neven opp mot himmelen og forbannet gud, men dessverre er jeg et virkelig menneske. Selv min egen, trofaste hjerne har de vendt i mot meg! Og for hvilken grunn? Vil jeg ikke bare være enda en fortapt sjel? Enda et forpint legeme til helvetes porter?

Men jeg tror uansett ikke det spiller noen rolle, for om jeg dør i en seng av synd og sæd og blod, korsfestet av øyeblikkets gledesrus og gjennomboret av verdenstyggelighet, eller om jeg dør som en ren og pietistisk asket, om jeg roper til Herren i dødskrampen, alene og på knærne, og i armene på min frelser, så vil jeg likevel stå for hver eneste synd jeg noensinne har begått.

Fittepreik

I helgen av jeg på en slags fest, og vi var flere som satt og pratet og drakk øl. Jeg kom i skade for å søle øl eller et eller annet tåpelig, og på impuls utbrøt jeg ”Fitte!”. Da fikk jeg straks høre fra jenta ved siden av meg siden av meg at dette var dårlig feministisk praksis. Jeg lurte på hvorfor, hva som var kvinneundertrykkende med å bruke et lettere vulgært ord for det kvinnelige kjønnsorgan, men det kunne hun ikke svare på. Hun informerte meg om at det rett og slett ”bare var sånn”. Da synes jeg rett og slett det blir for dumt. Du kan ikke mene noe uten å ha noen som helst peiling på hvorfor du mener det. Jeg forstår tankegangen hennes, jeg har diskutert dette med meg selv opptil flere ganger. Hvis jeg bruker, ja, for eksempel fitte da som et banneord, vil det da være sexsistisk? På en måte ja, for det blir brukt i en negativ sammenheng, men er ikke dette bare å stenge seg selv inni enda et bur av tabuer?

Og er det greit hvis man bruker et klinisk og veldig lite vulgært ord som ”vagina” i den samme sammenhengen? Går det bra eller er det også sexistisk? Det er vel strengt talt ikke veldig mange som bruker vagina og cunnilingus i intime situasjoner inne på soverommet? Og kan en jente være sexistisk mot sitt eget kjønn? Vil en jente i noen som helst sammenheng egentlig bli oppfattet som sexistisk? Skal jeg være ærlig tror jeg ikke det.

Jeg merker at jeg reagerer hvis en gutt utbryter ”Fitte”, særlig hvis dette er noen jeg ikke vet hvor står kvinnepolitisk, fordi jeg ikke er sikker på hva han legger i det.. Det er bare et instinkt. Og hvis jeg hadde fått slengt ”Din jælva fitte” etter meg, da hadde jeg blitt forbanna, men er ikke det noe helt annet? Blir jeg ikke da rett og slett nedvurdert til et kjønnsorgan med ben? Det ligger liksom noe ekkelt i å være en fitte, noe billig og sleskt og skitten, hvis jeg hadde ropt noe lignende til en gutt hadde det ikkke hatt samme effekten. Her forstår jeg dette med dårlig feministisk praksis (som for øvrig er et helt forferdelig utrykk), så spørsmålet blir vel heller om dette er to sider av samme sak eller to helt forskjellige ting?

På en annen side banner jeg like mye når jeg vil utrykke noe positivt som negativt, du kan for eksempel høre meg si ”Fitte, for en bra film det var!”. Det sier vel strengt talt seg selv at jeg, som jente og panserfeminist, ikke mener dette utrykket negativt, jeg kunne like utbrutt ”Kuk!”, eller ”Pokker” eller ”Søren!” eller ”dærsken døtte!” (eller ”Pølsevev” eller ”pøkk” eller ”gå ta banen!”, ja, jeg tror dere har skjønt poenget nå). Hadde jeg vært klar nok i huet denne kvelden hadde jeg tatt opp diskusjonen og holdt en flammende apell, men med hodet så stappet fullt av diverse giftstoffer som mitt var sa jeg vel noe slikt som ”Det er min fitte og jeg nevner den så ofte jeg vil”, før jeg glemte hele greia og sovnet i et hjørne.

Den er underlig denne følelsen man får innimellom, følelsen av å nærmest renne over av ting å si, men uten å få fram et eneste ord. Melankolien burde kunne brukes til noe, burde ha en funksjon, burde kunne analyseres og skrives ned, men i stedet er det helt, helt stille inne i hodet. Tomt.

De siste dagene har jeg lært at det er dumt å prøve å imponere noen med dine snowboard-ferdigheter når du ikke har noen, og at å tilføre alkohol ihvertfall ikke hjelper på disse manglende ferdighetene. Note to self: Ikke kjør ned en slålombakke i fylla. Neste år blir det bypåske.

Det var blitt til lørdag. Blodet i badekaret hadde gått fra rødt til brunt, og nå hadde enderlig kasettspilleren kastet inn håndkleet i mangel på batteri, etter stadige gjennomkjøringer av Abba-låter. Sengetøyet var herlig nyskiftet, og lakenet strukket godt over den harde madrassen, slik bare erfarne sykepleiere og folk som har vært for lenge i militæret klarer å gjøre det.

Han hadde den ubehagelige følelsen man får i underlivet etter å ha drukket altfor lite væske over lengre tid, for så å ha pisset ut den lille væskeansamlingen kroppen har klart å oppdrive, eventuellt kunne det være forårsaket av en uidentifisert kjønnsykdom, men dette var ikke noe han egentlig hadde vilje eller behov for å forholde seg til. Han følte seg sliten, nærmest døende, noe som kanskje var begrunnet av at han heller ikke hadde spist særlig de siste dagene, men dette var ikke en logisk konklusjon å trekke for ham. Han følte seg ikke sulten. Og strengt talt kunne vel ikke matmangel forklare føelsen han hadde heller.

Gamle donald-blader lå spredd mer eller mindre overalt i rommet, som for å tviholde på en barndom som for lengst var blitt kvalt i jerngrepet, det samme gjaldt kanskje for det ekstreme inntaket av sjokoladen Hobby. Rester av sjokolade og bananskum klistret seg til sokkene når man prøvde å navigere seg rundt i rommet, og søppelhavet hadde vokst i omfang de siste dagene. Egentlig var dette underlig, for svært lite var blitt forbrukt og svært lite bevegelse kunne registeres i rommet. En overhengende stank av apati hvilte i veggene, den hadde sneket seg over gulvet langs listene, ganske umerkelig, og nå fylte den hvert ledige hulrom.

Han frøs helt irrasjonelt på føttene. Nå merket han det bare som en våt, isnende ild, tidligere hadde det brent så mye at han hadde våknet flere ganger i timen av smertene. For det var faktisk smerter det var, noe som var absurd i og med at temperaturen i rommet absolutt holdt over 15 grader. Og likevel brydde han seg ikke nok til å gjøre noe med det, å skru opp varmen eller iføre seg sokker kunne kanskje ha tatt problemet vekk, men det virket liksom ikke viktig nok.

Han tenker at hvis han bare ligger helt stille i sengen så vil kanskje hjertet hans slutte å fungere. Hvis man bare kryper tett nok sammen vil kanskje lungene slutte å fylles med luft.

Hvorfor finner jeg dette ystyrtelig festlig? Er jeg blasert eller bare grotesk?

Jeg hater influensa. Jeg tror influensa er en konspirasjon rettet mot undertegnede.

Husk døden

Sist onsdag opplevde jeg og 50 andre mennesker noe aldeles vidunderlig. At disse femti andre ikke synes det de opplevde var like vidunerlig som meg skal man slettes ikke se bort i fra, men jeg tror det var veldig få i salen som var misfornøyde. Memento Mori er en fantastisk blanding av nydelig musikk, trist lyrikk og enkel estetikk. Helt i begynnelsen var jeg skuffet, det virket ikke som om forestillingen ville leve opp til forventningene mine, danserne virket kunstige og koreografien banal. Men før fem minutter har gått er jeg henrykt, og blir mer og mer overveldet ettersom minuttene går.

Søvli Edvardsen har samlet sammen et knippe talentfulle mennesker og resultatet er en usedvanlig raffinert og undrende forestilling. Den yngste av danserne, Loan Tp Hoang, er herlig barnslig og energisk, og uten å sakke akterut en eneste gang. Hun viser oss den barnlige naiviteten man har en tendens til å savne så levende og gledesfylt at det er umulig å ikke kjenne seg svevende rundt i rommet Ulla-Mari Brantenberg, Ellen Kjellberg, Monna Tanberg og Edith Roger er så såre og ulidelig vakre at jeg får tårer i øyekroken bare av å tenke tilbake på forestillingen. Musikerne gjør en utmerket jobb, det samme kan sies om lysdesignen og kuliss- og kostymeansvarlig. Og tekstene! Det blir proklamert klump i magen-framkallende dikt, og denne kvelden gikk det virkelig opp for meg at lyrikk er til for å leses høyt, det trenger en stemme som tolker det for at man skal klare å forstå det. Dikt som jeg før har sett på som tåpelige og litt meningsløse fikk en helt ny betydning når disse majestetiske, gamle damene formet ordene. Bare koreografien og musikken er sammen knallsterk, og når det hele toppes med ettertenksom poesi blir det hele vidunderlig melankolsk, lykkelig og tragisk på samme tid. I løpet av de 70 minuttene forestillingen varer får vi høre både høylytt latter og mer diskré snufsing fra salen. Og det er kanskje denne vekslingen mellom det triste og det komiske, det rolige og det ville, som er forestillingens styrke. Her formidles det fortvilelse, men først og fremst håp, det filosoferes rundt døden, men det er livet som blir det viktige.

Koreografien veksler mellom det barnslige, det rolige og det aggresive. Mange bevegelser er gjennomgående for hele stykket, repitisjon er et nøkkelord. Estetikken er helt utrolig. Sjelden har en norsk koreograf overveldet meg på denne måten.

"Når som helst kan alderen din stramme rundt brystet, som en kjole sydd til noen andre"

All God's children, they all gotta die

Se her , det enderlige beviset på hvor vakker verden er og hvor gode vi mennesker er. Jeg blir grepet av en flom med Hannibal Lecter assosiasjoner. For å sitere den godeste Nick Cave: "Off to the asylum in an old black Mariah, It ain't home, but you know, it's fucking better than jail, It ain't such bad old place to have a home in, La la la la La la la lie, All God's children they all gotta die"

Jeg tar meg selv i å like en film veldig godt som jeg ikke vil like. Mona Lisa Smile er filmen. Jeg liker den ikke for den lettere feministiske undertonen, som virker ganske kunstig innimellom. Og jeg liker ikke den overdrevent vandre inn i solnedgangen-slutten heller. Og jeg liker ikke at den har en moral. Men det er noen scener der som liksom har festet seg til netthinnen min og som ikke vil vekk. Det irriterer vettet av meg, men jeg blir bare nødt til å resignere og innrømme mitt nederlag for verden: Jeg får tårer i øyekroken av amerikanske dramakomedier med Julia Roberts i hovedrollen. I hvert fall denne.

Julia Roberts spiller altså en lærer på 50-tallet som blir ansatt ved et college for jenter fra velstående familier. Hun portretterer en (unnskyld utrykket) sterk feminist-dame som revulosjonerer elevenes tenkesett og tjo og hei (jeg bare ventet på at de skulle reise seg opp på pultene og rope ”Oh Captain! My Captain!”, men det lot vente på seg). Hennes undervisningsmetoder blir selvfølgelig ikke akseptert av skolens mildt konservative ledelse, og det blir særlig actionfylt når hun innleder et forhold til skolens italiensklærer. Hittil er filmen helt passe god underholdning. Men Julia Roberts klarer plutselig å overbevise meg selv om jeg stritter i mot. I det hun i en scene roper den uslåelige replikken”A girdle to set jo free! What does that mean!?! What does that mean!” mens hun gestikulerer vilt med armene selger jeg sjela mi til Holywood-avguden.

Også er det to biroller i filmen jeg liker veldig godt, nemlig den stereotype søte jenta med dårlig selvtillit som treffer den stereotype gutten med dårlig selvtilit. De rusler rundt på filmlerretet og er avsindig søte og lykkelige, men så kommer bad guyen (spilt av Kristen Dunst) og lager komplikasjoner, og det er bare så vidt, men heldigvis så går det heldigvis bra tilslutt.

Men det viser seg jo selvfølgelig at bad guyen i filmen egentlig er god på innsida, og alle blir glade og lykkelige, og jeg tar meg selv i å blir rørt, selv om jeg som regel er prinispielt motstander av alle filmer som slutter bra.

Gøy med landsmål del 2

Dagens morsomme nynorskord: Ofse- en ustyrlig, vill glede. O-o-f-ff-se. Fint ord.