Den er underlig denne følelsen man får innimellom, følelsen av å nærmest renne over av ting å si, men uten å få fram et eneste ord. Melankolien burde kunne brukes til noe, burde ha en funksjon, burde kunne analyseres og skrives ned, men i stedet er det helt, helt stille inne i hodet. Tomt.

De siste dagene har jeg lært at det er dumt å prøve å imponere noen med dine snowboard-ferdigheter når du ikke har noen, og at å tilføre alkohol ihvertfall ikke hjelper på disse manglende ferdighetene. Note to self: Ikke kjør ned en slålombakke i fylla. Neste år blir det bypåske.

Det var blitt til lørdag. Blodet i badekaret hadde gått fra rødt til brunt, og nå hadde enderlig kasettspilleren kastet inn håndkleet i mangel på batteri, etter stadige gjennomkjøringer av Abba-låter. Sengetøyet var herlig nyskiftet, og lakenet strukket godt over den harde madrassen, slik bare erfarne sykepleiere og folk som har vært for lenge i militæret klarer å gjøre det.

Han hadde den ubehagelige følelsen man får i underlivet etter å ha drukket altfor lite væske over lengre tid, for så å ha pisset ut den lille væskeansamlingen kroppen har klart å oppdrive, eventuellt kunne det være forårsaket av en uidentifisert kjønnsykdom, men dette var ikke noe han egentlig hadde vilje eller behov for å forholde seg til. Han følte seg sliten, nærmest døende, noe som kanskje var begrunnet av at han heller ikke hadde spist særlig de siste dagene, men dette var ikke en logisk konklusjon å trekke for ham. Han følte seg ikke sulten. Og strengt talt kunne vel ikke matmangel forklare føelsen han hadde heller.

Gamle donald-blader lå spredd mer eller mindre overalt i rommet, som for å tviholde på en barndom som for lengst var blitt kvalt i jerngrepet, det samme gjaldt kanskje for det ekstreme inntaket av sjokoladen Hobby. Rester av sjokolade og bananskum klistret seg til sokkene når man prøvde å navigere seg rundt i rommet, og søppelhavet hadde vokst i omfang de siste dagene. Egentlig var dette underlig, for svært lite var blitt forbrukt og svært lite bevegelse kunne registeres i rommet. En overhengende stank av apati hvilte i veggene, den hadde sneket seg over gulvet langs listene, ganske umerkelig, og nå fylte den hvert ledige hulrom.

Han frøs helt irrasjonelt på føttene. Nå merket han det bare som en våt, isnende ild, tidligere hadde det brent så mye at han hadde våknet flere ganger i timen av smertene. For det var faktisk smerter det var, noe som var absurd i og med at temperaturen i rommet absolutt holdt over 15 grader. Og likevel brydde han seg ikke nok til å gjøre noe med det, å skru opp varmen eller iføre seg sokker kunne kanskje ha tatt problemet vekk, men det virket liksom ikke viktig nok.

Han tenker at hvis han bare ligger helt stille i sengen så vil kanskje hjertet hans slutte å fungere. Hvis man bare kryper tett nok sammen vil kanskje lungene slutte å fylles med luft.

Hvorfor finner jeg dette ystyrtelig festlig? Er jeg blasert eller bare grotesk?

Jeg hater influensa. Jeg tror influensa er en konspirasjon rettet mot undertegnede.

Husk døden

Sist onsdag opplevde jeg og 50 andre mennesker noe aldeles vidunderlig. At disse femti andre ikke synes det de opplevde var like vidunerlig som meg skal man slettes ikke se bort i fra, men jeg tror det var veldig få i salen som var misfornøyde. Memento Mori er en fantastisk blanding av nydelig musikk, trist lyrikk og enkel estetikk. Helt i begynnelsen var jeg skuffet, det virket ikke som om forestillingen ville leve opp til forventningene mine, danserne virket kunstige og koreografien banal. Men før fem minutter har gått er jeg henrykt, og blir mer og mer overveldet ettersom minuttene går.

Søvli Edvardsen har samlet sammen et knippe talentfulle mennesker og resultatet er en usedvanlig raffinert og undrende forestilling. Den yngste av danserne, Loan Tp Hoang, er herlig barnslig og energisk, og uten å sakke akterut en eneste gang. Hun viser oss den barnlige naiviteten man har en tendens til å savne så levende og gledesfylt at det er umulig å ikke kjenne seg svevende rundt i rommet Ulla-Mari Brantenberg, Ellen Kjellberg, Monna Tanberg og Edith Roger er så såre og ulidelig vakre at jeg får tårer i øyekroken bare av å tenke tilbake på forestillingen. Musikerne gjør en utmerket jobb, det samme kan sies om lysdesignen og kuliss- og kostymeansvarlig. Og tekstene! Det blir proklamert klump i magen-framkallende dikt, og denne kvelden gikk det virkelig opp for meg at lyrikk er til for å leses høyt, det trenger en stemme som tolker det for at man skal klare å forstå det. Dikt som jeg før har sett på som tåpelige og litt meningsløse fikk en helt ny betydning når disse majestetiske, gamle damene formet ordene. Bare koreografien og musikken er sammen knallsterk, og når det hele toppes med ettertenksom poesi blir det hele vidunderlig melankolsk, lykkelig og tragisk på samme tid. I løpet av de 70 minuttene forestillingen varer får vi høre både høylytt latter og mer diskré snufsing fra salen. Og det er kanskje denne vekslingen mellom det triste og det komiske, det rolige og det ville, som er forestillingens styrke. Her formidles det fortvilelse, men først og fremst håp, det filosoferes rundt døden, men det er livet som blir det viktige.

Koreografien veksler mellom det barnslige, det rolige og det aggresive. Mange bevegelser er gjennomgående for hele stykket, repitisjon er et nøkkelord. Estetikken er helt utrolig. Sjelden har en norsk koreograf overveldet meg på denne måten.

"Når som helst kan alderen din stramme rundt brystet, som en kjole sydd til noen andre"

All God's children, they all gotta die

Se her , det enderlige beviset på hvor vakker verden er og hvor gode vi mennesker er. Jeg blir grepet av en flom med Hannibal Lecter assosiasjoner. For å sitere den godeste Nick Cave: "Off to the asylum in an old black Mariah, It ain't home, but you know, it's fucking better than jail, It ain't such bad old place to have a home in, La la la la La la la lie, All God's children they all gotta die"

Jeg tar meg selv i å like en film veldig godt som jeg ikke vil like. Mona Lisa Smile er filmen. Jeg liker den ikke for den lettere feministiske undertonen, som virker ganske kunstig innimellom. Og jeg liker ikke den overdrevent vandre inn i solnedgangen-slutten heller. Og jeg liker ikke at den har en moral. Men det er noen scener der som liksom har festet seg til netthinnen min og som ikke vil vekk. Det irriterer vettet av meg, men jeg blir bare nødt til å resignere og innrømme mitt nederlag for verden: Jeg får tårer i øyekroken av amerikanske dramakomedier med Julia Roberts i hovedrollen. I hvert fall denne.

Julia Roberts spiller altså en lærer på 50-tallet som blir ansatt ved et college for jenter fra velstående familier. Hun portretterer en (unnskyld utrykket) sterk feminist-dame som revulosjonerer elevenes tenkesett og tjo og hei (jeg bare ventet på at de skulle reise seg opp på pultene og rope ”Oh Captain! My Captain!”, men det lot vente på seg). Hennes undervisningsmetoder blir selvfølgelig ikke akseptert av skolens mildt konservative ledelse, og det blir særlig actionfylt når hun innleder et forhold til skolens italiensklærer. Hittil er filmen helt passe god underholdning. Men Julia Roberts klarer plutselig å overbevise meg selv om jeg stritter i mot. I det hun i en scene roper den uslåelige replikken”A girdle to set jo free! What does that mean!?! What does that mean!” mens hun gestikulerer vilt med armene selger jeg sjela mi til Holywood-avguden.

Også er det to biroller i filmen jeg liker veldig godt, nemlig den stereotype søte jenta med dårlig selvtillit som treffer den stereotype gutten med dårlig selvtilit. De rusler rundt på filmlerretet og er avsindig søte og lykkelige, men så kommer bad guyen (spilt av Kristen Dunst) og lager komplikasjoner, og det er bare så vidt, men heldigvis så går det heldigvis bra tilslutt.

Men det viser seg jo selvfølgelig at bad guyen i filmen egentlig er god på innsida, og alle blir glade og lykkelige, og jeg tar meg selv i å blir rørt, selv om jeg som regel er prinispielt motstander av alle filmer som slutter bra.

Gøy med landsmål del 2

Dagens morsomme nynorskord: Ofse- en ustyrlig, vill glede. O-o-f-ff-se. Fint ord.

Når jeg blir gammel

Jeg har allerede begynt å øve meg på å bli gammel. Jeg begynte å drikke kaffe tidlig for å stoppe veksten, slik at jeg er sikker på å ikke bli en underlig, høy, olding (de høye er oldinger mens de lave er søte, i begge tilfeller svært umyndigjorte). Dette var strengt talt kun fordi farmoren min (en underlig høy, olding som aldri helt ser ut til å dø, noe jeg er veldig glad for i og med at hun er aldeles nydelig) alltid tilbød meg kaffe, og jeg ble selvfølgelig nødt til å svare ja for å virke voksen selv om jeg syntes det smakte piss, noe som er veldig logisk inne i hjernen til en 8-åring.

Jeg har dessverre ingen hatter enda, men noen gammel dame-skjørt, og et tannglass jeg skal putte gebisset mitt i. Jeg har til og med øvd på å ta vademekum (for det bruker gamle mye) i bunnen og blande ut med vann så jeg kan putte tennene oppi.
Når jeg er gammel får jeg sitte på bussen uansett, jeg kan danse full på bordene på resturanter uten at noen skjeller meg ut, for de regner med at jeg er senil, og jeg kan synge høyt og falskt og uhemmet mer eller mindre hvor som helst. Jeg skal synge "Jeg vil male hele verden kjære mamma" ganske mye, men sikkert litt andre ting også. Gerswin blant annet. Og Edith Piaf. Jeg skal sitte og late som om jeg strikker, men egentlig kan jeg ikke strikke, jeg har bare strikkepinner for å stikke forbipasserende i ryggen. Også skal jeg fråtse i Troika, Kongen av Danmark, kamferdrops og polkagriser, særlig på kvelden uten å pusse tennene etterpå, slik at den ene tannstubben jeg har igjen også faller ut. Jeg skal klage over gikta, brekke lårhalsen vær eneste vinter, og bruke stokk og brodder under skoene. Brodder brukte jeg for øvrig for første gang som 7-åring, det året jeg og min bestevenn Malin bestemte oss for at nå skulle vi ikke gli på isen med sherokksene våre mer, og dermed ønsket vi oss brodder til bursdagen. Mine var altfor store, og jeg fant fort ut at jeg kom til å angre på tapt barndom hvis jeg sluttet å gli på isen allerede da.

Kanskje noen vil påstå at jeg romantiserer alderdommen, noe de mest sannsynlig har rett i. Jeg synes dog at dette er en langt hyggeligere alderdom å planlegge enn den hvor mine nærmeste plasserer meg på et eldresenter der jeg deler rom med en jeg hater, og må ligge i min egen avføring i dagesvis før noen har tid til å gjøre noe, og dessuten spise grøt nesten hver dag. Nei, da vil jeg heller antaste fremmede 20-åringer, drikke tørr sherry dagen lang, og kanskje innimellom gå en tur på bingo.

Gøy med landsmål!

Dagens morsomme nynorskord:

-Olbogehola: betyr albuehullet, dvs innsiden av albuen, jeg trodde derimot lenge at dette fortreffelige ordet på bokmål ble oversatt til ”Ølvomhullet”. Hva et ølvomhull er er det vel bare fantasien som setter grenser for, men trodde kanskje kunne være navlen, eventuellt ukjent kroppsdel eller lite pattedyr som ligger gjemt veldig, veldig godt inne i pondusen. Det er også en teori om at ølvomhullet er den klumpen i magen man får når man er nervøs eller uggen. Men, nå viste løsningen seg å være langt mer logisk, og svært skuffende.

Groteske planer

Når jeg dør vil jeg gratineres. Eventuelt kan de bake meg i stenovn i sånn som det er utenpå fiskepinner. Det er godt. Å bli most med stavmikser og lagt på glass som oppbevvares i nederst i mormors fryser helt til noen skulle finne på å rydde der og kaster meg, eller bruker meg som spagettisaus er heller ikke å forakte. Eller at de, i stedet for å kremere meg på tradisjonelt vis, dynker meg i rom og sukker og flamberer meg. Eventuellt kan man rive ut lungene mine bak på ryggen sånn at det ser ut som om jeg har englevinger, som i Nattsvermeren, men da er det veldig viktig at jeg er død først for jeg frykter at det gjør vondt.

Fragmenter av lykke

Det er vanskelig å være menneske. Det du tenker og føler er mest sannsynlig ikke noe annet enn oppgulp fra ting folk har tenkt mange ganger før deg, og det du sier blir bare enda et avkok av det igjen, og når man innser dette blir det ikke akkurat en styrke. Alt som er positivt har også en negativ del. Men selv om det er så ubeskrivelig, ubeskrivelig vanskelig, så finnes det også gode øyeblikk, fragmenter av lykke, noen fattige sekunder med konsentrert tilfredshet. Levd liv du får en kribling i magen av å se tilbake på. En lukt eller en farge som fortsatt kan treffe sansene dine som helt ny. De menneskene som slår deg i ansiktet sånn at du våkner opp uten at du på noen måte kunne forutse det, og som du håper kan fortsette å slå deg hardt i ansiktet så lenge du lever.

Onkel Skrue var den Disney-figuren jeg likte aller best som liten, og jeg leste det Don Rosa har laget om hvordan han ble rik igjen og igjen. Det er særlig stas når han finner gull i Klondyke. Han sto hver dag midt i elven med en sånn tallerken-ting og arbeidet. Han siler ut vann og sand, også håper han på at det er gull der. Og bare for å dra inn litt klisjeevisdom i barndomshelt-anekdoten, så har jeg fått høre at det visstnok er omtrent sånn som det man beveger seg gjennom hele livet. Mesteparten av tiden består av sand og dritt og slam, men innimellom, hvis du ser ordentlig godt etter og kanskje myser litt også, så hender det at du finner gullstøv.

Knott

Jeg har alltid lurt på hva slags type mennesker som spiser de hvite i Knott-posen. Alle jeg har kjent liker de brune og svarte best, inkludert meg selv. Men ganske nylig oppdaget jeg at min kjæreste foretrekker de hvite Knottene! Jeg ble selvfølgelig henrykt, nok et bevis på at vi utfyller hverandre perfekt. Etter litt research har det imidlertidig vist seg at ingen andre jeg kjenner heller har hørt om noen som foretrekker hvit Knott. De nærmeste hvit Knott-spisende relasjonene de hadde besto i ville rykter om folk som kastet i seg dusinvis av hvit Knott i en jafs. Jeg har blitt tipset av en om at det visstnok er best å ta alle tre fargene i munnen samtidig, men jeg er skeptisk. Jeg kan ikke helt få meg selv til å fatte at det kan bli bra så lenge en hvit Knott er involvert.

Den tidligere nevnte jenta som snart har cyanid-befengt gaffel i øyet har skrevet sang. Hun synger den for deg selv om du ikke har bedt om det. Og dessuten har hun bestemt at vi skal ha en slags maskot på kjøleskapet, en hårete grå kjøleskapsmagnet-sel hun har gitt navn. Den prater hun babyspråk til og oppfordrer alle andre til også å prate babyspråk til den. Straks fortoner likvideringsplanene mine seg langt mer seriøse. Jeg hater folk som skriver sanger om alt mulig rart. På leirskole var det ”Høvringssangen” (”Høvring-venn, kom igjen, fram med det gode humøret!”), i speideren var det lass på lass med sanger, og alt skulle være så jævla pedagogisk og positivt. På barneskolen sang vi alltid sanger, ”Til Ungdommen” og ”Du ska få en dag i mårra” og ”Tenke Sjæl” og alt det andre konstruktive. Jeg gir dette deler av skylden for at jeg så altfor tidlig ble ironisk, og at ingen derfor forsto humoren min før 7ende klasse. Natur og Ungdom er verst på sanger, også klemmer de hverandre hele tiden og har platonisk kroppskontakt. Faen. Nei til konstruktivitet på rim!

Jon Fosse

For en del år siden, da jeg var yngre og dummere enn det jeg er nå, satte Riksteatret opp "Ettermiddag" av Jon Fosse. Jeg var blitt invitert til førpremiere av regissøren i egen høye person, og satt livredd og svært ydmyk klemt mellom pressefotografer og kritikere, uvitende om hva det var jeg snart skulle få oppleve.

Jeg husker jeg syntes det var et mystisk stykke, ulikt noe jeg hadde sett før. Jeg innså at jeg ikke forsto halvparten av det, at det var noe underliggende i dialogene jeg ikke helt klarte å få tak på. Og jeg likte det, i ettertid kan jeg si at det nok var dette stykket som startet min interesse for den mer absurde teaterkunsten, det som ikke kunne forstås sånn helt med en gang.

Over årene har jeg gått fra Fosse til Beckett, og nå i det siste, tilbake til Fosse igjen. Jeg husker jeg ikke kunne forstå hvordan de eneste kulissene som ble brukt i stykket, var en kremgul sofa, en utklippsbok og noen vegger. Men samtidig som jeg ikke forsto, skjønte mitt lille barnehode på et eller annet vis at dette var stor teaterkunst, det var genialt, og jeg husker jeg snudde meg rundt i salen for å se om resten av publikum var "verdige", om de fortjente å oppleve noe slikt. Jeg konkluderte med at nei, det var de ikke, og det var ikke jeg heller, fordi dette overgikk min forstand.

Death, be not proud av John Donne

Death, be not proud, though some have called thee
Mighty and dreadful, for thou art not so;
For those whom thou think'st thou dost overthrow,
Die not, poor Death, nor yet canst thou kill me.
From rest and sleep, which but thy pictures be,
Much pleasure; then from thee much more must flow,
And soonest our best men with thee do go,
Rest of their bones, and soul's delivery.
Thou art slave to fate, chance, kings, and desperate men,
And dost with poison, war, and sickness dwell;
And poppy or charms can make us sleep as well
And better than thy stroke; why swell'st thou then?
One short sleep past, we wake eternally,
And death shall be no more; Death, thou shalt die.

Noen ganger, når jeg er skikkelig sint, drister jeg meg til å skrive banneord flere ganger på et papir. Dette er en slik dag. Jeg har sittet og skrevet "Faen." i et kvarter nå. Jeg er en rebell.

Jeg tror det er i Aftenposten de pleier å intervjue en forfatter å spørre vedkommende om hva hun synes er den beste boktittelen, det beste sitatet osv. Jeg klarer ikke lenger å slappe av etter at dette spørsmålet ble stilt, manien har grepet meg med all sin kraft. Og når jeg først har slått meg til ro med en tittel kommer en annen rekandes på ei fjøl og er enda bedre. Nå orker jeg snart ikke grunne på dette spørsmålet mer, og har slått fast at Jonas Gardells "Og så går nok en dag av våre liv for aldri mer å komme tilbake" er, om kanskje ikke den aller beste, i det minste en ganske god boktittel (selv om boken ikke egentlig er spesielt bra).

Men jeg lurer enda på hva jeg ville svart hvis jeg fikk spørsmål fra Dagsavisen, hva er det mest ubrukelige jeg eier? Hvem kunne jeg tenke meg å sitte fast i heisen med? Jeg aner strengt talt ikke, men jeg vil nødig bli en av de kjipe folke som intervjues og svarer ting som "Alt jeg lærte på skolen var nyttig" eller "Aller helst vil jeg stå fast i heisen med min kone og barna mine på 2 og 4 år". Jeg eier en del nipsgjenstander som min mormor gir meg hver jul, engler i lakkert pappmasjé og slikt, men ingen vil sette kaffen i halsen av latter hvis jeg sier det. Huff, jeg får da bare inderlig håpe jeg aldri utretter noe særlig og ingen spør meg "artige" spørsmål som skal vise meg fra en ny side.

Hvor mange psykologer må det til for å skifte en lyspære?
Bare en, men lyspæren må ville det selv.