Innimellom så oppdager jeg ansiktet ditt på nytt, det kan skje når som helst, når jeg titter bort på deg i kinomørket eller mens jeg betrakter deg i det du våkner om morgenen. Plutselig så slår du mot meg, det varer bare i noen sekunder, men det er en så fantastisk underlig følelse, så nytt og friskt. Det kommer alltid bardus på.

Å, jeg har blitt så vanvittig glad i natten at jeg klarer ikke sovne fra den. Disse få timene i døgnet hvor jeg virkelig slapper av, de er så kjære for meg at jeg er villig til å gi opp nesten alle døgnets mindre hyggelige timer i bytte. Bøker blir lest, tanker tenkt, og skuldrene mine senkes mens jeg inntar mitt nå sedvanlige lille nattmåltid. Dagene er innholdsløse, fjerne og tomme, men natten! Te hjelper mot kulda (radiatoren har gått i stykker), og ensomheten stikker, men ikke på langt nær like mye som på dagen. Stearinlys og peis tar brodden av barndommens ekle monstre, det finnes medisiner mot alt bare klokka har passert tolv. Jeg lar være å pusse tennene fordi det fortsatt får 5-åringen i meg til å føle seg tøffere enn toget.

Moltekrem og julehefter

Og idet jeg går hjem fra gravlunden ringes julen inn og rundt meg er det hundrevis, tusenvis av lys, likevel er det umulig å ikke snuble i den svarte snøen. Vi følger mange tradisjoner i år, som om vi alltid har gjort det, men har vi virkelig pleid å spise pinnekjøtt? Den beste julaftenen jeg kan huske spiste vi spagetti på den eneste åpne restauranten i byen.

Jeg misunner den stakkaren som sitter alene i kveld med sin grandiosa og sin pils og ser på tv3. Jeg vil være alene, for all denne maten og hyggen og pynten framprovoserer en helt ubegripelig tristhet, den kan ikke fordrives av all verdens pinnekjøtt, og den er så enorm og drepende og ufordøyelig at jeg forsvinner inn i den. Jeg må kutte den opp i veldig små biter og innta sakte, ta pauser før jeg spiser mer. Jeg sukrer med gløgg og marsipan og glemmer, gjemmer under treet.

Som vanlig stjeler jeg noen timer hos verdens lykkeligste familie, lar meg fylle av varme og julekaker og misfostret julepynt som ingen har hjerte til å kaste. Jeg later som om det er jeg som har laget de gilanderne som pynter juletreet, og ignorerer klumpen jeg får i halsen av et duggende varmt kjøkken fullt av nybakte kaker. Men jeg klarer ikke å virkelig ta del i det lenger, jeg blir ikke glad men bitter, trist fordi jeg vet at dette bare gis meg på låns, og aldri kan være mitt.

Vi tenner lys i hele huset, men uansett hvor mange fakler og telys, uansett hvor neddynget treet er i belysning, så blir det aldri like mange som lysene som tennes på gravlundene i kveld. Midt i all pynten snubler jeg her også, selv om vi år har et dobbelt sett lys på juletreet. Uansett hvor hardt vi prøver klarer vi ikke holde mørket ute. Ikke i år heller.

Jeg har begynt å lese igjen, det føles veldig bra.

De siste dagene har jeg vært syk, og jeg har derfor brukt endel tid på å sose rundt på internettet og lese nye, ukjente blogger. Jeg hater folk som blogger. Jeg vurderer å legge ned min egen blogg i protest mot bloggsamfunnet, og fordi jeg er redd for at jeg skriver like dårlig som majoriteten av verdens bloggere. Man skulle tro at internett var en god ting, at et demokratisk medium var rettferdig og positivt. Men folk som virkelig burde holdt kjeft ser jo ut til å tro at selv om de ikke har noe, null, nada, niks (gjør jeg det klart nok at tallet er 0?) å formidle, så vil verden takke dem hvis de bidrar litt likevel. Vel, I got news for you sister, INGEN BRYR SEG OM HVA KATTEN DIN SYNES OM SNØ! Her har vi et nydelig eksempel på en av disse nuthodene, som desverre ble født før ultralyden kunne ha avslørt hans inkompetens tidlig nok.

Byen der jeg bor

Hun spør ganske ofte om hvorfor jeg er så glad i Oslo, og jeg klarer aldri å komme med noe særlig til svar. I stedet blir jeg gående å tenke på byen, jeg blir nostalgisk og rar, og jeg tenker etterpå at jeg burde forklart henne at det ikke er selve byen jeg elsker, men alle de små tingene den passer på at jeg ikke glemmer. Klaprelyden når jeg går trappene ved Forskningsparken t-banestasjon i de hvite skoene. Å spise taco på trappa til begravelsesbyrået mens vi snakket lett om døden. Den dagen tre 12-årige vestkantjenter bestemmer seg for å oppdage hva som er øst for Operapassasjen, og vi dro på "Oppdag østkanten-ekskursjon" til Arbeidersamfunnets plass. Å ta Sognsvannsbanen for å titte på grafittien langs linja. Å se ham tisse i Hydro-parken. Den fantasiske bakgården ingen vet om, hvor jeg en gang skal spise romantisk middag med meg selv.

Denne byen rommer alt jeg vil at den skal romme, det er ikke selve byen som betyr så jævla mye, men Oslo er en bank som oppbevarer alle mine barndomsminner, relasjoner og anekdoter. Korketrekker'n, Blitz, det der absurde utestedet vi stjal så mye rart fra, julemarkedet i Margaretakyrkan, den oransje damen. Å gå på kino på Colosseum med verdens største oppsamling popcorn. Å late som man studerer på Blindern. Å stå på et tak klokken fire om natten og ville kaste seg lydløst utfor, midt i en by som har sluttet å pulsere i noen få, små sekunder.

Abba-fanatisme

Jeg skal jobbe resten av livet med å finne opp en tidsmaskin slik at jeg kan dra tilbake i tiden å gå på Abba-konsert. Eller så vil jeg "ta en Dr. Lecter" og skjære av ansiktet til Bjørn Ulvaeus, for så å utgi meg for å være ham og dermed kunne gjenforene disse fire halvgudene. Eller sende avkuttede fingre i posten til Benny Andersson til de alle sammen kommer hjem til meg og spiller en konsert i stua mi. Jeg prøver å forklare min egen generasjon at Abbas genialitet ikke kan forbigås, men de vil simpelthen ikke høre.

Melankolien har en uskyld og renhet over seg som sorgen ikke forstår. Det er noe deilig vakkert og naivt over melankolien, en romantisering av det dystre som forsvinner i det tristheten beveger seg ut i dypere farvann. Melankoli er å være trist for tristhetens skyld. Å, selv om man kanskje ikke vil innrømme det, mane fram sorgen, fordi den er så jævla vakker. En gang i tiden trodde jeg at tristheten bare var en forstørring av melankolien, og jeg presset grensene, jeg forsto ikke hva jeg drev med, og jeg gikk fra å være mye melankolsk til å være mye trist. Og plutselig var naiviteten og uskylden borte, det triste etset et hull på innsiden min og klumpet seg sammen til en hard ball som jeg ikke har noen kontroll over, og som ikke vil bli borte. Mens melankolien kan være kreativ, vakker og fruktbar er sorgen bare ingenting. Skikkelig mye tomhet, og ingen kreativitet. Ingen ord, men en hel masse isolasjon.

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår: Del II

Jeg er den som går når du gråter, for jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir livredd og forsvinner, i redsel for å gjøre noe galt. Hvis du forholder deg rolig, er fortvilet, men ikke viser følelsene utenpå, da kan jeg hjelpe. Jeg kan analysere, det er nemlig bare det jeg kan, analysere, tegne og forklare. Det er det som er meg, den spørrende og analyserende, slettes ikke så reflektert som du tror, men på tørr grunn nå. Jeg bruker ordene mine til å fortelle deg hva du er laget av og hvordan du takler det, og ofte har jeg rett, og noen ganger tar jeg feil. Men så fort ordene mine blir ubrukelige, så fort det er andre kommunikasjonsmetoder som gjelder, da mister jeg alle sansene mine, jeg blir døv og stum og blind. Jeg blir bare hos mine aller, aller nærmeste når de gråter, og det bare med en kraftanstrengelse.

Alle menneskene jeg frykter og ikke forstår

Jeg når ikke ut til noen, jeg er redd mennesker og avhengig av dem på samme tid, jeg liker ikke å høre på dem, men blir rolig av det. Jeg savner før, og hater nå, akkurat som jeg savnet før og hatet det som var nå før. Faen.

Blod og ild?

I dag la jeg merke til at det i Frelsesarmeens logo står skrevet med store bokstaver "BLOD OG ILD". Dette relativt bastante kampropet stusset jeg litt over, for som jeg vet om har ikke Frelsesarmeen noen særlige blodige meritter på samvittigheten. Slagordet bringer tankene til en gjeng hardbarkede vikinger, ikke gamle mennesker i speideruniformer, som bruker fritiden til å stå i Majorstukrysset å synge "Min gud han er så fast en borg". Hvis Frelsesarmeen synes "BLOD OG ILD" er en passende oppsummering av deres organisasjon og hva de driver med, har Frelsesarmeen et alvorlig imageproblem. Jeg vil foreslå en nedre høydegrense på minimum 160 centimeter på strømpelesten, samt et årlig blot i lokalene ved hoved-Deichmann. Videre er det nok taktisk at samtlige medlemmer slutter å få "Vi over 60" i posten. Hvis nå Frelsesarmeen i tillegg legger ned Fretex og kjøper seg et kjempemessig våpenlager bestående av sabler og geværer for pengene, og fjerner de boksene du kan putte brukte klær i og begynner å stjele klærne i stedet (hvorpå de selvfølgelig dreper eieren på de mest bestialske måter), da snakker vi. Jeg venter i spenning på når den tiden kommer da vi må gjemme oss i juletrefest-tiden, fordi Frelsesarmeen har gitt opp julefeiring til fordel for plyndringer og massedrap.

Ego

Jeg synes til stadighet folk forteller at foreldrene deres alltid sa til dem at de aldri kunne bli til noe, og at dette er grunnen til at livene deres gått like ned i vannklosettet. Hadde bare voksenpersonene rundt dem støttet opp rundt deres tidligste valg, og fortalt dem at det de gjorde var bra, hadde alt også blitt bra.

Personlig har jeg det omvendt. Jeg skulle ønske jeg hadde en autoritet rundt meg selv som barn, som fortalte meg at jeg var helt, helt allminnelig. At jeg ikke hadde spesielle gaver eller talenter, at livet mitt kom til å bli ræl, og at ingen kom til å komme i begravelsen min. Jeg skulle ønske det fantes noen, hvis mening betydde noe for meg, som ikke fortalte meg at jeg i løpet av livet kunne gjøre akkurat hva jeg ville, kunne bli hva jeg ville, at alt lå grenseløst og åpent foran meg. Mitt åtte år gamle ego hadde hadde godt av en viss bakkekontakt

Jeg er en smiger-junkie, for det er det egoet mitt er oppfostret på. Og jeg gjør hva som helst, bare noen forteller meg at jeg er kreativ eller intelligent eller skriver bra. Jeg vrenger sjelen min, uansett hvor smertefullt det er, bare for at noen skal si at jeg har et poeng. Jeg gjør det akkurat nå. Fortell meg at jeg er genial og jeg er solgt, jeg vet jo at du har rett, trengte bare å få høre det fra enda en kilde.

Jeg tør aldri satse, frykten for å oppdage at mitt potensiale ikke er fullt så stort som jeg trodde, at jeg har blitt løyet for, at alt det jeg bygger min selvfølelse på er galt, den frykten er større enn meg. Større enn nesten alt tror jeg, jeg ville solgt bestemoren min til en suspekt fyr i Skippergata, bare for å slippe å oppleve det. Jeg ender opp på akkurat samme sted som de som ikke blir noe fordi de tror ikke har det i seg. Forskjellen er bare at jeg frykter, mens de tror de vet, og instiller seg deretter.

Jeg innrømmer at jeg godt kan like å få reaksjoner som ikke er positive, ikke som et opprør mot noe, men bare for å senke forventningene til meg selv en smule. Det forventes store ting av meg, selv om det hele tiden blir understreket at kjærligheten til meg er betingelsesløs, ingen er mindre glad i meg selv om jeg ikke bruker mitt fulle potensiale. Selvfølgelig. Den personen mine barndomsforbilder har konstruert for meg, den personen kan jeg aldri nå lenger enn til knærne. Og ingen jeg kjenner liker meg mindre av den grunn, bortsett fra meg selv.

Dancing in my pocket, worms eat my skin

Utenpå meg ligger det et lag, omtrent som det fettlaget som ligger rundt nyfødte kalver de gangene det vises kufødsler på Norge Rundt. Jeg liker å tro at det blir borte hvis jeg klarer å sette ord på det, men lingvistiske lover har gjort det umulig. Jeg innser mer og mer hvor utilstrekkelige ordene mine er, hvor banale og solbleke etterligner de blir av virkeligheten, og hvor ute av stand jeg er til å formidle meg selv til omverdenen. Fettlaget rundt meg isolerer meg fra alle de jeg bryr meg om, jeg ser dem helt tydelig og vi prater og livet er fint, men jeg kommer meg aldri helt fram til dem, det ligger alltid en ugjennomtrengelig hinne mellom meg og alle andre, og jeg ser ut til å være den eneste som merker det. En gang, etter inntak av en del underlige piller, skrev jeg med stor patos at jeg ville ha ord som kunne rive ned himmelen for så å bygge den opp igjen. Kravene mine har minsket siden da. Jeg vil ha ord som kan rive ned meg selv og bygge det hele opp igjen, og mer enn det trenger jeg ikke. Jeg vil ikke forandre verden eller utrette store ting, jeg skulle bare ønske jeg helt enkelt klarte å ha det bra.

Hvis jeg skal nærme meg beskrivelser av alt det vonde og ugjennomtrengelige vil det enten være banalt eller bare uforståelig. Som å se actionfilm på en bærbar tv uten lyd, fullstendig meningsløst og ganske stusselig. Jeg føler sterkt, intensivt og skiftende, blir revet i stykker av ensomhet men vil helst være alene, jeg er et levende paradoks, motsetningene i meg kriger hele tiden om enevelde, de biter og river og slåss, og kroppen min er altfor liten til å ha plass til alt dette. Inne i meg bor en sånn greie som er i Alien-filmene, de som sprenger ut av magen din, jeg liker å tro det ikke skremmer meg, men det er løgn.

Poden min

Kjæresten min har latt sin Ipod mini gå inn i felleseien, noe jeg setter svært stor pris på. Mangelen på musikk i øret det siste året, har gjort at jeg har oppfattet altfor mange tåpelige samtaler mellom tåpelige mennesker, og jeg synes det er storartet å igjen kunne isolere meg i egne tanker. En tur med Oslos brede kollektivtilbud, fører sjeldnere til at jeg vil sprenge meg selv og hele bussen i filler, og jeg får nå aldri med meg beskjeder fra Sporveien om at nevnte brede kollektivtilbud er tregt og jævlig og irriterende.

Designet er så vanvittig bra at jeg nesten blir litt fuktig nedentil. Det eneste problemet er egentlig det at jeg aldri hører ferdig låter lenger for det ligger så mye på den som jeg har lyst til å høre på. Og iTunes, iTunes er et irritasjonsmoment. Jeg har blitt helt avhengig av et program som kunne vært skrevet av min senile nabo Lillemor. Det er så idiotisk at fingrene mine etser opp i det jeg åpner det, hjernen skriker etter å få dø, og lungene slutter å fungere. Men så er det dette designet da.

I dag gikk jeg forbi en svært sint dame. Hun sto og skrek til en parkeringsvakt som skulle til å bøtelegge henne for at bilen hennes blokkerte fortauet. Hun sa hun var i en krisesituasjon og spurte (vel, hun spurte ikke, hun kommanderte) han til å gjøre et unntak, men parkeringsvakten var en mann av sine paragrafer, og vek ikke en tomme for hva han mente var rettferdig. Kvinnen spurte til og med en tilfeldig forbipasserende, i min skikkelse, om jeg synes fortauet virket blokkert. Dette ville ikke parkeringsvakten ha noe av. Da utbryter kvinnen halvt skrikende, halvt spyttende, noe sånt som: "Jeg går til VG med dette her, jeg vil ha navnet og tjenestenummeret ditt, du kommer i VG!". Det er altså det den frie presse har blitt redusert til, noe man truer parkeringsvakter og andre pengeinnkrevere med.

Og Gud tilgav henne for hennes synder, ga henne internett, og vips var hun tilbake i paradis.

Det samler seg opp mye hat når man tar t-bane hver dag

Noe av det mest irriterende som finnes er folk som ikke forstår By. De er ekstra mange nå på høsten, innflyttere som oppfører seg som om de har bodd i en hule hele livet og blitt oppdratt av ulv og bjørn og det som verre er. Deres manglende evne til å forstå simple sosiale koder er overveldende. Dette merker man aller tydligst i kollektivtrafikken. For eksempel: Når en t-bane er full og noen skal av må de som står nærmest døren gå ut av t-banevognen for å slippe ut dem litt lenger bak. Når man derimot skal på en t-bane lar man de som skal gå av gjøre det før man selv stiger inn. Er det veldig vanskelig å forstå? En skulle ikke tro det.

Mangelen på internett gjør det vanskelig å holde verdensveven oppdatert på hva min skarpsindige, dyptpløyende hjerne klekker ut av onde planer og sylskarpe konklusjoner. Dette er trist, for jeg føler at akkurat nå, når absolutt alle mennesker med respekt for seg selv fører blogg, trengs jeg for å le av dem og fortelle dem at de skriver elendig. Og det lover jeg å gjøre også, jeg må bare drepe de riktige folka i NextGenTel først. Fram til da vil jeg blogge sporadisk og altfor sjeldent, men ta en titt på dette så lenge: Maddox.com

Isenkram. Det er alt jeg har å si.

Blå barn

De sier at humor er det beste våpen, men jeg begynner å tvile. Jeg utviklet visstnok min sans for ironi sykelig tidlig, min mor sier det var i 6-års alderen, og siden den gang har den vokst til å bli en kjærkommen venn jeg ikke kan klare meg uten. Nå begynner jeg å lure på om det har gått for langt. For noen måneder siden ble jeg fortalt at en fyr i Demokratene hadde uttalt noe sånt som at hvis kvinnene ble litt flinkere til å spre beina når mannen kom hjem fra jobb, da hadde det kanskje blitt litt mindre vold i hjemmet. Et hvilket som helst normalt menneske ville reagert på dette med raseri. Jeg hadde latterkrampe i 3 dager. I går leste jeg at på Sri Lanka er vannet så forurenset at noen barn blir født blå. Min spontanreaksjon: Hikstende latter. Jeg undres på hvordan humor kan være noe våpen mot noe som helst når du slutter å ta ting alvorlig fordi alt på et eller annet nivå kan les av. Humor er nedsløvende. Hva skjer med verden når en grusom tragedie ikke betyr noen ting så lenge den har en god punchline?