Den er underlig denne følelsen man får innimellom, følelsen av å nærmest renne over av ting å si, men uten å få fram et eneste ord. Melankolien burde kunne brukes til noe, burde ha en funksjon, burde kunne analyseres og skrives ned, men i stedet er det helt, helt stille inne i hodet. Tomt.

De siste dagene har jeg lært at det er dumt å prøve å imponere noen med dine snowboard-ferdigheter når du ikke har noen, og at å tilføre alkohol ihvertfall ikke hjelper på disse manglende ferdighetene. Note to self: Ikke kjør ned en slålombakke i fylla. Neste år blir det bypåske.

Det var blitt til lørdag. Blodet i badekaret hadde gått fra rødt til brunt, og nå hadde enderlig kasettspilleren kastet inn håndkleet i mangel på batteri, etter stadige gjennomkjøringer av Abba-låter. Sengetøyet var herlig nyskiftet, og lakenet strukket godt over den harde madrassen, slik bare erfarne sykepleiere og folk som har vært for lenge i militæret klarer å gjøre det.

Han hadde den ubehagelige følelsen man får i underlivet etter å ha drukket altfor lite væske over lengre tid, for så å ha pisset ut den lille væskeansamlingen kroppen har klart å oppdrive, eventuellt kunne det være forårsaket av en uidentifisert kjønnsykdom, men dette var ikke noe han egentlig hadde vilje eller behov for å forholde seg til. Han følte seg sliten, nærmest døende, noe som kanskje var begrunnet av at han heller ikke hadde spist særlig de siste dagene, men dette var ikke en logisk konklusjon å trekke for ham. Han følte seg ikke sulten. Og strengt talt kunne vel ikke matmangel forklare føelsen han hadde heller.

Gamle donald-blader lå spredd mer eller mindre overalt i rommet, som for å tviholde på en barndom som for lengst var blitt kvalt i jerngrepet, det samme gjaldt kanskje for det ekstreme inntaket av sjokoladen Hobby. Rester av sjokolade og bananskum klistret seg til sokkene når man prøvde å navigere seg rundt i rommet, og søppelhavet hadde vokst i omfang de siste dagene. Egentlig var dette underlig, for svært lite var blitt forbrukt og svært lite bevegelse kunne registeres i rommet. En overhengende stank av apati hvilte i veggene, den hadde sneket seg over gulvet langs listene, ganske umerkelig, og nå fylte den hvert ledige hulrom.

Han frøs helt irrasjonelt på føttene. Nå merket han det bare som en våt, isnende ild, tidligere hadde det brent så mye at han hadde våknet flere ganger i timen av smertene. For det var faktisk smerter det var, noe som var absurd i og med at temperaturen i rommet absolutt holdt over 15 grader. Og likevel brydde han seg ikke nok til å gjøre noe med det, å skru opp varmen eller iføre seg sokker kunne kanskje ha tatt problemet vekk, men det virket liksom ikke viktig nok.

Han tenker at hvis han bare ligger helt stille i sengen så vil kanskje hjertet hans slutte å fungere. Hvis man bare kryper tett nok sammen vil kanskje lungene slutte å fylles med luft.

Hvorfor finner jeg dette ystyrtelig festlig? Er jeg blasert eller bare grotesk?

Jeg hater influensa. Jeg tror influensa er en konspirasjon rettet mot undertegnede.