Objektiv

Lengselen er den samme som før, følelsene er de samme som før, og det irriterer meg at man må gå gjennom disse tingene på nytt og på nytt, for hver ny person, og at det er så utrolig likt,
den samme forelskelsen nå som før, den samme usikkerheten, den samme overveldende trangen til kroppskontakt, behovet for å komme innpå, være helt nærme, krype inn under huden på et annet menneske, selv om man vet det ikke går, og behovet for bekreftelse, alltid denne bekreftelsen, faen heller.

Det som irriterer meg mest er vel at jeg gjennomskuer akkurat hva det er, at jeg ikke lar meg selv være forelsket, men at jeg må stikke hull på det, analysere det i hjel, støtte meg på biologi og kjemi og sånne fine, håndfaste ting, når sannheten er at dette ikke er håndfast i det hele tatt, kjærlighet må være det mest diffuse og absurde som finnes, rendyrket subjektivitet, og likevel skal jeg absolutt prøve meg med vitenskapelig objektivisme, som om det hjelper meg til å beholde kontrollen hvis jeg kan bortforklare det hele som en haug med rabiate hormoner. Det hjelper ikke, og jeg glipper, men altfor sakte, jeg vil at det skal glippe fortere, så er det ferdig fortere, det er bedre om det bare glipper og går til helvete, så kan jeg i det minste gjenvinne kontrollen. Faen.

Vet du hva jeg snakker om, min venn?

Hvordan kan det være plass til så mye lengsel i et lite liv? Hvordan klarer hjernen uten min hjelp å koke sammen så mange imaginære samtaler, så mange whiskykvelder og turer i parker og kinobesøk og fyllefrokoster? Jeg kan ikke fordra å være forelsket, jeg føler at jeg mister kontrollen fullstendig, samtidig som jeg vet at dette er den beste tiden, og at hvis jeg bare hadde klart å slappe av, flyte av sted, så hadde alt ordnet seg. Og det kommer til å ordne seg, det kommer til å bli whiskykvelder, det tar bare så lang tid, for jeg er forelsket nå, akkurat nå, ikke om to uker, eller sannsynligvis da også, men man kommer likevel ikke unna at det er sånn akkurat nå, just nu, og hvordan skal jeg klare å slappe av og flyte av sted og ta det med ro når hver fiber i kroppen skriker at det er nå det gjelder, hva venter du på egentlig, kom igjen din idiot, dette er kjærlighet for faen! Det er jo ikke det, prøver jeg å si, det er hormoner og bekreftelsesbehov og vårkåthet, dette er bare kjemi, evolusjonens billigste triks, det mest åpenbare kapitlet i naturfagsboka. Men det føles bare ikke sånn akkurat nå.

Mere

På veien hjem blir jeg overrumplet av det første vårregnet, det første regnet som ikke er gufsete og kjipt men derimot er friskt og ikke spesielt kaldt, og kommer med den utmerkede bonusen at den også vasker byen midlertidig ren for bjerkepollen. Jeg møter et pinnsvin som roter i løvet (aldri før har jeg opplevd et slikt yrende dyreliv som i grensen mellom Torshov og Grunerløkka, på den samme strekningen har jeg også møtt en grevling og i hvert fall to andre pinnsvin), og jeg går og tenker på at jeg er forelsket igjen, for sikkert tiende gangen bare siden jul, og nettopp denne flyktigheten gjør at jeg virkelig kan kose meg med det, planlegge bryllup og fremtidige boliger og se for meg svigerforeldre, uten å måtte bekymre meg for realiteter. Fantasifostre og virkelige mennesker trives side om side, selv om til og med jeg begynner å miste oversikt over hvem som er hva. Tilværelsen er bare lett inspirert av virkeligheten, og jeg lurer litt på om jeg holder på å bli gal, men i så fall burde jeg blitt gal før, i så fall trenger verden flere gale. Jeg tør påstå at hvis dette er å bli gal lider verden under en akutt mangel på galskap.

The people look like flowers at last

Det er litt dødt her for tiden, men det er så mye å gjøre ellers, og jeg har så lite å si. Jeg tror i grunnen jeg har det altfor bra til å blogge særlig bra for tiden, jeg har ingenting å klage over, jeg er ikke melankolsk eller ensom eller irritert på folk som setter seg ytterst på T-banesetene. Jeg har det storartet rett og slett. Det er ikke mer å si.

Cartoon by Dave Walker. Find more cartoons you can freely re-use on your blog at We Blog Cartoons.

Mamma ble akkurat kjørt avgårde i ambulanse. Hun hadde et hull i ansiktet slik at når hun smilte til meg fra ambulansen rant det blod ut. Det kommer til å gå bra, men gud som livet er ironisk, jeg må le for det er så drøyt, det er så sinnsykt drøyt.

Skamløs selvpromotering

Nu står altså den store scenedebuten for døra. Hoi som jeg gleder meg/holder på å kaste opp av nervøsitet.

Prøve å snakke om døden uten å virke emo

Estimert levealder for min generasjon er visstnok satt til 120 år. Jeg vet ikke om det gjør meg entusiastisk eller bekymret. Hundreogtyve år, jeg vil påstå at det er temmelig lenge. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke var interessert i å bli så veldig gammel. Men så må man jo nesten regne med at det er bare dette livet man får. Man skal aldri si aldri, men det eneste riktige må være å ta utgangspunkt i at dette er den tiden man får, også får et eventuellt afterlife komme som en slags hyggelig bonus. Og hvis man da, som man altså blir nødt til, bevismatrialet som foreligger tatt i betraktning, tar utganspunkt i at når man dør så er det slutt, insekter legger egg i kroppsåpningene dine i løpet av 24 timer og det er det, da virker det unektelig litt tåpelig å ikke ville karre til seg så mye tid som mulig.

Med min forhistorie som psykatripastient (igjen, en annen historie) ville kanskje noen reagere på denne plutselig livslysten, og si at dette konstrasterer litt i overkant til tidligere uttalelser fra mitt langvarige og lite omtalte sykehusopphold, men nei, det henger perfekt i hop. Det henger fint sammen med dødsønske og en generell tilstand av emo: Jeg klarte/klarer bare ikke å forholde meg til det faktum at uansett hva jeg gjør, om jeg går på fylla 7 dager i uka resten av livet, eller vier all min tid til å kurerer kreft, eller blir massemorder, eller vinner Nobelprisen, så har det ikke noe å si når alt kommer til alt, så skal jeg likevel dø til slutt.

Det er jo helt idiotisk! Livets skole er direkte upedagogisk.
Jeg har i grunnen et ganske greit forhold til dette med å dø, men at det er det som skal være livets ytterste konsekvens, det virker så utrolig meningsløst.
Og da virket det bedre å bli ferdig med det samme, så man ikke rakk å bli så altfor glad i livet.